— Tekstilatelierer er «det aller helligste». For museene er alle tjenestene her gratis, andre kan kjøpe tjenester. Men det koster penger. Dette er arbeid som tar tid, sier avdelingsleder Inger Raknes Pedersen.

Konserveringsatelierene ble åpnet i 2007. De som arbeider her har spesialkompetanse innen bevaring av tekstiler.

Ved et av bordene sitter islandske Thordis Baldursdóttir i dyp konsentrasjon. Foran henne er det spent ut et fargerikt stykke stoff. Her er det rifter og hull. Forkleet fra Hardanger Museum bærer tydelige spor etter mus som har hatt et festmåltid. Den islandske tekstilkonservatoren, med fartstid fra Victoria & Albert Museum i London, har som oppgave å reparere skadene. Sytråden kan knapt registreres med det blotte øye. Dette er arbeid som krever ro og konsentrasjon. Her nytter det ikke å forhaste seg.

Det er ikke bare museer som trenger konserveringstjenester.

En praktfull fane fra 1891 brer seg utover et bord.

«Jeg hilser jer unge som lever nu. Vårt Fedrelands dyreste eie »,står det på fanen.

— En eldre dame kom med den. Det er hun som bekoster reparasjonen. Hun har bestemt seg for å bruke sparepengene på å få satt denne fanen i stand, sier Pedersen, som også kan telle buekorps blant sine kunder, samt det kongelige norske hoff.

Det er tekstilkonservatorene i Salhus som har tilsynet med kroningskappen som til daglig befinner seg i Nidarosdomen. De har også hatt hendene i tekstiler fra herregården Ledaal, som bl.a. var dikteren Alexander L. Kiellands bolig og som nå er kongens offisielle residens i Stavanger.