— Jentene vet hva de vil ha. Det går i kjente merker som Calvin Klein, Guess og Dolce & Gabbana. De kjøper gjerne flere i slengen og betaler i avdrag, sier urmaker Robert Antonissen og viser frem flere papirposer med dameur som oppbevares på bakrommet. Hver av posene er merket enkle engelske navn. De nigerianske kvinnene pleier å ta ut klokker som de legger av og betaler for etter hvert som de får penger. Når varene er nedbetalt, tar de urene med seg.

— De er gode kunder med mye kontanter. Derfor gir jeg dem reduserte priser og lar dem betale når det passer, sier Antonissen.

Over 50.000 kroner

Urmakeren i Strandgaten 2 anslår at han jevnlig har besøk av 10-12 utenlandske kvinner som kjøper klokker. De kommer ofte sammen i grupper, og alle vil ha det samme; Merkevarer i prisklassen fra like under 1000 kroner og oppover. Ifølge Antonissen sier flere av kvinnene at de kjøper klokkene som gaver til familien i hjemlandet, men selv tror han at de kjøper urene for å slippe å frakte for mange kontanter ut av landet.

— Klokker koster det samme i Norge som i andre land. Derfor er det en gunstig vare å handle her dersom man ønsker noe som er lett å omsette. De kjente merkene selger også godt overalt. Det er jo begrenset hvor mange klokker man trenger til seg selv og sin familie, sier han.

Antonissen anslår at han har solgt klokker for godt over 50.000 kroner til nigerianerne.

Han har et godt inntrykk av kvinnene som handler i butikken hans.

— De aller fleste er hyggelige, høflige og greie. Mange av dem forsørger familien sin i Nigeria ved å jobbe her i Norge. Jeg ser ingen grunn til å fordømme dem, sier Antonissen.

Alltid kontanter

Han er ikke den eneste som har fått nye kunder etter at de afrikanske kvinnene kom til byen for rundt halvannet år siden. Urmaker Arne Hauge har også merket pågangen av afrikanske kvinner som vil kjøpe klokker.

— Jeg tenkte at det var noe rart med dem. De betaler alltid med kontanter. Nå for tiden er det jo veldig uvanlig å gå rundt med 4000 kroner i sedler, sier han.

Også hos han spør kvinnene etter bestemte merker når de skal kjøpe klokkene.

— De sier de tar klokkene med seg hjem. Men hvem trenger 10 klokker, undrer Hauge.

Astrid Renland er administrativt ansvarlig i Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge (PION). Hun var ukjent med de omfattende klokkekjøpene da Bergens Tidende kontaktet henne i går.

— Jeg kan tenke meg at dette er en måte å investere pengene på. Mange land har et dårlig utviklet banksystem. Samtidig kan det være en måte å sikre seg mot ran. Det er mange som ikke ønsker å gå rundt med for mange kontanter, sier Renland.

MARITA AAREKOL