• Vi kan ikke fortsette sånn. Da blir det vanlig at barn dør mens de er i barnevernet sine hender.

I dag begraves Kristiane Jacobsen i Odda. 17-åringen døde i forrige uke etter å ha sniffet lightergass. Hun var da under barnevernets omsorg.

— Myndighetene må ordne opp. Det må ikke bli normalt at barn dør av overdoser, sier bestemoren til Kristiane, Nora Nesbø.

Hun er sjokkert over BTs avsløringer av hvordan barn og ungdom ruser seg på barnevernsinstitusjoner.

  • Som bestemor tenker jeg at det er for fritt. Hvordan kan de klare å få så mye rusmidler inn på en institusjon, spør Nesbø, og svarer selv:
  • Det er jo fordi det skal være størst grad av frivillighet og frihet. De skal ha mobiltelefonene sine, og det er greit at de skal få holde kontakten med venner og familie. Men skal de få lov til å lage avtaler om at noen skal legges dop under en busk, spør bestemoren.

**Les også:

— Noe er alvorlig galt**

- Mye burde vært endret

Hun besøkte selv Kristiane både hos fosterforeldre og på barnevernsinstitusjoner.

  • Jeg trodde de passet på. Nå er jeg bitter på systemet. Barnevernet har villet det beste, det er ikke det som er problemet, men måtene, metodene, lovverket. Det er så mye som burde vært endret på.

Bestemoren etterlyser en holdningsendring, både blant foreldre og ansatte i barnevernet.

  • Å arbeide med barn er den største glede en kan tenke seg, men også et voldsomt ansvar.

Nesbø merket at Kristiane endret seg i 16-årsalderen.

  • Forholdet mitt til Kristiane var så godt som en bestemor kan ønske seg. Jeg kjente henne godt, men ikke de siste årene. Hun fant andre interesser, ting som ikke var forenlig med det jeg sto for, sier Nesbø.

BT har snakket med flere som kjente Kristiane, som forteller at hun ruset seg mens hun var på barnevernsinstitusjoner.

  • Hun skjøt både Subutex og heroin på badet der. Det var ikke noe problem å få det inn, fortalte en 17-åring som bodde på samme institusjon som Kristiane til BT på lørdag.

Fant henne på rømmen

Da Kristiane var på Bjørgvin ungdomssenter, tidligere Øvsttunsenteret, rømte hun så ofte at barnevernet til slutt mente det ikke var vits å holde henne der lenger.

  • Hun rømte til Odda, men ikke til meg. Det visste hun at ikke gikk, for da ble hun ikke der lenge før hun ble sendt tilbake. Jeg har vært med å spore henne opp og jobbet hardt for at hun skulle bli funnet. Det ble konflikter mellom Kristiane og meg på grunn av det, sier Nesbø.

Datteren hennes, Kristianes mor, har selv rusproblemer.

  • Hun var nok i morens miljø når hun rømte. Hun var veldig fortrolig med moren, og savnet henne veldig. På tross av sine rusproblemer var hun en snill og kjærlig mamma i sine gode perioder.

- Solen i livet mitt

Bestemoren finner trøst i mange gode minner om barnebarnet.

  • Hun var solen i livet mitt. Hun var alltid en glad jente, hjelpsom, skulle alltid være snill. Hun var glad i alle, aksepterte alle mennesker og ville gjerne hjelpe de som hadde det vanskelig.

Nesbø forteller om et barnebarn som spilte fotball, som var glad i å ri, som likte å passe barn. Som var noe mer enn bare enda et offer for rus.

— Jeg har forberedt noe jeg vil si til Kristiane i begravelsen, men jeg vet ikke om jeg kommer til å være sterk nok. Alle er umistelige for de som er glad i dem, men dette var en grim måte å miste Kristiane på, sier Nesbø.

68-åringen har opplevd på nært hold hva narkotika kan gjøre med mennesker, og har ikke mye til overs for dem som selger dop.

  • De som lever av dette tenker jeg de styggeste tanker om. De er ikke mennesker i sitt hjerte.