— I det som den gang var Norges største by, var selvstendighetskampen mer seiglivet her enn noen andre steder i Norge, sier Frode Ulvund.

HYLLINGSDIKT: 18. mai offentliggjorde redaktør Jochim Lampe i «Revyen» dette hyllingsdiktet til de bergenske eidsvollmennene.

Han er førsteamanuensis i historie og redaktør for en bok om Bergen, bergensere og 1814, som snart kommer ut.

— Høsten 1814 var den realpolitiske situasjonen klar for alle, bortsett fra bergenserne og biskopen her, sier Ulvund.

Det er Bergen Historiske Forening og Bodoni Forlag som står bak boken, som er skrevet av en rekke forfattere. Statsminister Erna Solberg har skrevet forordet, og bilderedaktør for boken er Jo Gjerstad.

Redd for å miste handel

Ulvund forklarer den sterke stillingen til Selvstendighetspartiet, og motstanden mot unionen her i Bergen, med flere forhold.

— Økonomisk var kjøpmennene i byen livredde for at Nord-Norge skulle bli avstått til Sverige slik det gikk rykter om vinteren 1813-1814, og for at de da skulle miste den viktige nordlandshandelen med fisk, sier han.

Dessuten hadde bergenserne en sterk biskop som het Johan Nordahl Brun (tekstforfatteren av «Nystemten», også kjent som «Bergenssangen»).

— Han var en av våre fremste forfattere på denne tiden, og ikke minst en fremragende demagog som brukte prekestolen til å snakke om selvstendighet. Dernest var bergensere langt borte fra realpolitiske begivenheter, og fra mektige stater som hadde beseiret Napoleon og som tvang oss inn i union med Sverige, sier Ulvund.

17. mai-budskapet kom sent

Jo Gjerstad minner om at bergenserne ikke fikk vite at Kristian Fredrik var valgt til ny konge og at Norge hadde fått ny grunnlov før ni dager etter 17. mai.

— Nyheten ble da markert med 81 kanonskudd fra Bergenhus, og det ble flagget fra festningen. Dagen etter ble det offentliggjort med pomp og prakt på Bradbenken. Gleden over begivenheten fikk mange utløp. Det vanligste var nok klingende begersvingning i byens herreklubber. Ved slike anledninger prøvde herreklubbene også å gi vanlige folk og de fattige del i feiringen, ved utdeling av mat og drikke, sier Gjerstad.

Senere på året ble seiersrusen gradvis noe avdempet, etter en kort krig mot svenskene, som vi tapte, og etter å ha blitt truet i union av de mektigste nasjonene rundt oss.

Derfor var et massivt stortingsflertall klar for å akseptere svenskekongen og en utenrikspolitisk union med Sverige høsten 1814. Det viktigste for norske politikere høsten 1814 var at vi fikk beholde vår Grunnlov og vår egen regjering, folkeforsamling, forsvar, lovverk, rettsvesen og vårt eget embetsverk - der svensker var utelukket.

DOMKIRKEN: Det var i fra Domkirken i Kong Oscarsgate at biskop Johan Nordahl Brun talte om selvstendighet til knapt 4000 tilhørere.

Christie og Motzfeldt

— Dette hjalp ikke for bergenserne. De påla sine fire representanter på Eidsvoll å stemme mot unionen med svenskene under avstemningen. Bergen ble et seiglivet sentrum for selvstendighetsvilje, og bergensere spilte sentrale roller i utviklingens gang hele året, sier Ulvund.

Han peker på Wilhelm Friman Koren Christie og Peter Motzfeldt ut som de mest sentrale bergenserne under selvstendighetshøsten 1814. Christie var sekretær på Eidsvoll og stortingspresident om høsten. Motzfeldt var en av de ledende i selvstendighetspartiet på Eidsvoll. Til tross for sitt nei til unionen inntok Motzfeldt likevel en sentral rolle i forhandlingene med svenskene om høsten.

Han endte som statsråd før året var omme, og ble etter hvert statsråd i over to tiår.

— Slik bergenseren Christian Michelsen spilte en avgjørende da unionen ble avviklet i 1905, spilte Christie og Motzfeldt en tilsvarende rolle for norsk selvstendighet høsten 1814, sier Ulvund.

Var ikke demokrater

Grunnloven som de bergenske representantene bidro til å få vedtatt, var både radikal og demokratisk.

— Det er likevel feilaktig å forstå disse bergenserne eller de øvrige representantene på Eidsvoll som særlig radikale, sier historikeren.

KRUTTPRODUKSJON VED BERGEN: Alvøens to kruttmøller hadde i 1813 en produksjon på 40 tonn.
KLAR TIL Å MØTE FIENDEN: På begge sider av Vågen var festningsverkene klare til å møte fienden (utsnittet er fra Dreier-prosjektet «Bergen i Norge»).

— Selv om de var påvirket av den amerikanske og franske revolusjonen, hadde de minst ett bein solid plantet i eneveldet og dets politiske og økonomiske ideologier. Og de bergenske kjøpmennene ønsket ikke liberalisme. Tvert om kjempet de for sine privilegier og så staten som et redskap for å regulere handel og stenge ute uønsket konkurranse, sier Ulvund.

Flertallstyranni

Han minner om at ordet demokrati ikke ble nevnt noen steder i Grunnloven.

— For de fleste representantene på Eidsvoll ble demokrati forbundet med flertallstyranni og despoti, sier Ulvund.

Det ideologiske ståstedet til de bergenske representantene var preget av en konserverende maktfordeling.

— Det radikale lå i at makten skulle utgå fra folket og fordeles, ikke legges i hånden verken på en monark eller en flertallsgruppering blant folket, sier Ulvund.

Boken han har ansvar for blir den første helhetlige oversikten over Bergen, bergensere og 1814.