Kanskje har du gått rett forbi inngangen uten å legge merke til den. Utenfor Musikkpaviljongen ved Olav Kyrres gate står den grønne plakatsøylen med en lett kamuflert dør av stål.

— Det er ikke mange som har nøkler til denne, sier vår guide, Ivar Kalland i Vann- og avløpsetaten.

Han åpner døren til det underjordiske og slipper oss inn. Vi klatrer ned en sjakt og ser innover en lang, grå tunnel. Lysrør henger i taket, tykke rør av støpejern og plast ligger stablet i uendelige pølser langs veggene. Strøm, vann og kloakk suser forbi oss, og alt vi hører er den jevne duren fra pumpene.

Hvor er rottene?

Gulvet er tørt, og tunnelen lukter som en koselig, gammel murkjeller. Her er ingen rotter, ingen stank, ingen slamfylte renner. Støvlene kunne vi like gjerne lagt igjen hjemme, her hadde det holdt med sandaler.

Tunnelen er nesten tre meter bred, og takhøyden er raus som i en fornem gammel villa. Men dette byggverket er av atskillig nyere dato.

— Tunnelen ble bygget i 1990-årene for at vi skulle slippe å grave opp Torgallmenningen, hvis det skjer noe galt med ledningene, sier vår guide.

Vi spaserer videre mot målet vårt, og kommer til en krapp sving mot høyre. Et digert vannrør av støpejern sniker seg ut gjennom tunnelveggen. Her passerer alt vannet som studentene på Nygårdshøyden dusjer i om morgenen. Hvert eneste sekund fyker inntil 141 liter vann gjennom røret.

Like over oss ligger Den blå steinen. Menneskene som møter hverandre der oppe, aner ingenting om at vi er her nede. Vi hører ikke dem, og de hører ikke oss.

— Hallo! roper vannvesenets mann spøkefullt opp mot det metertykke tunneltaket. Ekkoet slynges mellom betongveggene.

HB-apparat?

Snart befinner vi oss like under Narvesen-kiosken og Bård Breiviks skulptur med rennende vann. Et intrikat system med pumper og kjeler renser vannet og sender det tilbake til overflaten.

— Det er ikke et hjemmebrenningsanlegg, selv om det ser slik ut, sier Kalland spøkefullt.

Nesten litt synd, for tunnelen ville vært en utmerket lagringsplass for vin og brennevin. Temperaturen er jevn hele året, rundt 14 grader.

— Kanskje Herman Friele kunne tenke seg å lagre litt vin her nede i den kommunale vinkjelleren? tuller guiden vår.

Vi nærmer oss enden av tunnelen, og igjen hører vi buldringen av biler der oppe. Strandgaten er over oss.

Opp en leider går vi, og nok en gang åpnes døren i en grønn søyle. Ute i dagslyset sitter en eldre dame i busskuret utenfor Vincci. Hun sperrer opp øynene idet vi stikker hodet opp gjennom åpningen.

Det er ikke hver dag man ser folk klatre opp av Bergens undergrunn.