Ved den danske utposten i Vest-Afrika hentet pinassen 103 slaver og fraktet dem over Atlanteren til St. Thomas i Dansk Vestindia der de skulle være gratis arbeidskraft. Skuten var armert med 24 kanoner. Bevæpningen var livsnødvendig, for i farvannet utenfor Afrika ble det drevet ivrig kapervirksomhet.

Else Hansdatter Montagne var enke etter nylig avdøde toller Peder Pedersson Montagne og datter av Hans Hansson Schmidt, byens tidligere borgermester. Han hadde trolig medinteresse i ekspedisjonen.

Døde som fluer

Utenfor Cuba ligger Jomfruøyene, eller Virgin Islands. St. Thomas overtok Danmark/Norge fra England i 1670, St. Jan ble kjøpt i 1684 og St. Croix fra Frankrike i 1733. Da fellesriket skulle kolonisere St. Thomas i 1671, var det få som meldte seg frivillig. I stedet hentet øvrigheten fanger fra Bremerholm og kvinner fra Spindehuset i København, og fraktet dem om bord på skuten «Færø». Den var i så dårlig forfatning at skipperen måtte inn til Bergen for reparasjoner. Her benyttet fangene anledningen og stakk av.

I januar 1672 tok «Færø» fatt på turen sørover, men nå med 190 festningsslaver om bord, mange av dem fra Bergenhus. De som ikke døde på reisen, bukket raskt under i det fremmede klimaet. På slutten av året var færre enn 50 ennå blant de levende, og det var ikke på grunn av dårlig behandling. Myndighetene innså at her nyttet det ikke med hvit arbeidskraft.

Det er nå Else øyner en mulighet, og søker kongen om å utruste ekspedisjonen til den danske utposten på «Slavekysten». I 1673 setter vesle «Cornelia» kurs for Vest-Afrika. Dette var begynnelsen på en 100 år lang dansk/norsk slavehandelsperiode, der også Jørgen Thormøhlen ble engasjert i 1690. For ham ble dette eventyret en økonomisk katastrofe, og endte med dundrende konkurs.

Borgermesteren

Else kom til verden i 1645, som førstefødte barn av Margrethe Jonasdatter og Hans Hansson Schmidt. Else hadde to brødre, Hans og Jonas Hansson. Alle tre har etterkommere i Bergen og på Vestlandet. Vår tipser, Johannes Opstvedt, er etterkommer av Hans Hansson i 10. ledd.

Margrethe var datter av sokneprest Jonas Pedersen i Korskirken og Anna Jensdatter Mechelborg, som begge kom fra Nord-Norge. Da Margrethe døde i 1654 viste boet etter henne en formue på 8.000 riksdaler, etter dagens verdi omtrent 10 millioner kroner.

Hans Schmidt kom til Norge fra Kiel-området i 1630-årene, men tok ikke borgerskap før 1648. Karrieren hans er mildt sagt imponerende, og vi kan lure på hvordan han fikk det til. I 1641 fikk han stillingen som «Slottsskriver» på Bergenhus, det vil si regnskapsfører, en betrodd stilling. Han blir rådmann, i 1650 borgermester, siden lagmann i Gulating, befalingsmann for Trondheim len og overhoffretsassessor før han ble stiftamtsforvalter for Bergenhus.

Adlet

I 1676 blir han takket for innsatsen og adlet med navnet Lillienschiold. 5. november 1681 dør Hans og blir gravlagt i Domkirken, i et eget kapell han fikk murt bak alteret i 1673. Det betalte han nok godt for, men det er ikke mulig å finne noen dokumenter som bekrefter dette. Trolig gjorde han opp med gaver som utsmykninger eller liknende.

Da han gikk i graven forlot han et herskapshus med tilhørende parkområde i 11. rode, omtrent der Konsertpaleet ligger i dag. Totalformuen hans var på minst flere 100 millioner kroner etter dagens verdi.

Adelskapet ga ham store privilegier, så det var ikke merkelig at han villig betalte dyrt, etter våre verdier et par millioner kroner. Men det var en svært lønnsom investering. Han og etterkommerne fikk enda større inntektsmuligheter og dørene ble åpnet for de aller høyeste stillinger i riket. Han og familien regelrett vasser i penger, i tillegg har han skattefrihet for deler av inntekten, og ikke minst, han kunne ikke dømmes i en vanlig rett, bare av kongen eller likemenn. Ordningen var som vi skjønner ganske praktisk hvis du ville gå utenom loven, og kunne være fristende for den som hadde penger nok til et adelskap.

Sønnene Hans og Jonas

— Sannsynligvis er dette en av Norges største kjeltringer gjennom alle tider, sier statsarkivar Yngve Nedrebø som har lagt mye arbeid ned i å finne gamle dokumenter.

Hans Lillienschiold investerte i eiendommer og kjøpte blant annet Herdla gård med Flatøy, eiendommer på Manger og i Lindås, bygårder, Losnagodset i Eivindvik, eiendommer i Sunnfjord og på Voss og en del av Giske-godset på Sunnmøre.

Men de to sønnene var ganske ulik faren. De var ikke opptatt av å øke formuen, heller «vitenskapelig» interessert og sannsynligvis tæret de sterkt på arven. Mye tyder også på at de ga blaffen i kirkens lære. Hans var kunstneren av dem, og skrev og illustrerte fra en tre-fire års studiereise brødrene la ut på i 1668 til Europas mange universiteter. Den begynner med seilingsleden nordover fra Bergen, gjennom Alverstrømmen og like til Lærdal.

Hans ble senere amtsmann i Finnmark, der han talte de undertryktes sak mot handelsmonopolene som hans bysbarn hadde bygd opp. Fra Finnmarks-tiden har vi bevart manuskripter og tegninger som forteller om folks levekår.

I fattige kår

Hans giftet seg med Maria Lem fra Fana, datter av sokneprest Peder Lem og bispedatter Abel Munthe, som igjen var søster til Ludvig Holbergs mor. Maria opplevde enkestanden i meget trange kår.

Jonas ble også amtmann. Da han døde etterlot han seg blant annet et bibliotek på 400 bind. Det påstås at han tok livet av seg, men det høres merkelig ut, for han hadde det vi kaller et vellykket liv, god råd, kone og barn og en god stilling, men på kant med geistligheten.

22. oktober 1728 ble det holdt skifte i huset til Else Hansdatter Lillienschiold, som var en meget gammel dame i 80-årene da hun døde ca. 20. mai samme året. I protokollen som byfogdfullmektig Mons Poul Jensen førte, finner vi oppramset møbler og en rekke dagligdagse gjenstander som var i de bergenske hjem, pluss noen «skilderier».

Huset hennes i byen ble taksert til 400 daler, ikke noe verdifullt med andre ord. Eiendommen i Gravdal ble det ikke satt verdi på av denne skifteretten.

28. mai, om kvelden, ble kisten til Else plassert i farens gravkapell i Domkirken, men like etter 1800 ble de sannsynligvis fjernet og lagt i grav utenfor kirken og gravkapellet murt igjen. Fortsatt ser vi den gjenmurte døråpningen bak alteret.

Elisabeth Hansdatter fikk etterkommere i flere «fine» familier, men de gikk relativt raskt over i «bondestand», og det gikk ikke mer enn et par generasjoner før de soknet til fattigkirkegårdene i Bergen. Else hadde en datter Cathrine Margrethe som ble gift med kaptein Caspar Georg von Brünnech, tyskfødt, og de fikk etterkommere i Herdla, Manger og Lindås.

— Siste ledd i den adelige delen av slekten var Hans Lillienskiold, som var gullsmed i Bergen. Han døde ung og barnløs i 1748, forteller Johannes Opstvedt.

<b>SLAVESKIPET:</b> Omtrent slik så bergensbåten «Cornelia» ut som hentet slaver i Afrika i 1673. Den vesentligste forskjellen var at «Cornelia» var mindre og tverr akter. (Illustrasjon fra «Skipet», Gyldendal 1961)
<b>VÅPENSKJOLDET</b> til Lillienschiold.