Det er en halvvåt søndag med sleipt brunlig løv på brosteinene. Utenfor trikkehallen på Bergens Tekniske Museum står Tale Sørensen klar til å kjøre trikk. Hun har på seg mørkeblått skjørt og et tørkle rundt halsen som hun har fra Oslo Sporveier hvor hun kjørte trikk for et år siden.

Nå skal 22-åringen kjøre museumstrikken som førstefører. Med seg har hun Arild Øksnes. Han er under opplæring som fører og får ikke kjøre trikken, men er uunnværlig som påpasser og fører nummer to. Det er han som plinger når det er klar bane og Tale kan ta fatt på en trikketur med rist og skvik og spente passasjerer.

Det begynte med T-banen

Arild er muligens uunnværlig på andre måter også. Han er Tales forlovede, og begge kjører fra Austrheim annenhver søndag av pur kjærlighet til trikken og alt som går på skinner. I hvert fall for Tale sin del, og hun har trukket truckføreren på Mongstad-basen med seg.

— Er du Bergens første kvinnelige trikkefører?

— De sier så her. Det var kvinnelige trikkekonduktører under krigen, både i Oslo og i Bergen, men ikke noen kvinnelige trikkeførere, sier Tale.

— Men hvorfor valgte du å bli trikkefører?

— Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg har alltid likt trikker og tog. Ting som går på skinner. Kanskje det kommer av oppveksten min på Stovner. Jeg gikk i barnehage på Rødtvedt og kjørte T-bane. Der kunne vi stå bak føreren og kikke ut. Noen ganger åpnet han døren så vi fikk se mens han kjørte, forteller hun.

Håper på bybanen

Det tror hun kanskje ikke trikkeføreren hadde lov til, men det kan være den direkte foranledningen til at Bergen i dag har fått en kvinnelig trikkefører. Det, og internett. Arild og Tale møttes i et chatterom på internett. Diskusjonsforumet tok ikke for seg skinnegående utstyr, men det førte i alle fall Tale til Vestlandet.

Vi kan se på henne at det kostet litt å gi slipp på konduktørjobben i Oslo. Men nå setter hun sitt håp til bybanen om noen år. Hun stiller sterkt til en jobb der, tror hun. Det er ikke så mange trikkeførere i Bergen. I mellomtiden kjører hun buss for Gaia trafikk. Det er ikke fullt så gøy som trikk, men en grei jobb, synes Tale.

Fra 30 øre til fem kroner

— Mamma, du må komme. Nå må vi kjøre trikk, roper Ingrid (9) til sin mamma Janeche og mormor Anny, alle med etternavn Bergh. Trikken kjører når det er passasjerer, og nå har det samlet seg noen både ute og inne i museumshallen. Alle klatrer om bord i kommunisttrikken fra Potsdam i Øst-Tyskland.

Trikkekonduktør Terje Risnes, som trofast selger billetter hver helg som trikken skal kjøre, tar fem kroner billetten og putter pengene i sin gamle konduktørveske.

— Det kostet 30 øre sist jeg tok trikken. Jeg pleide å reise fra Glassknag til Krohnsminde idrettsplass for å gå på turneren, forteller Janeche, som kan huske at setene var grønne, slik de er her.

Kaffekverner

Trikken skrangler fælt og er litt stiv å kjøre, synes Tale som forteller at den ble kalt kaffekverner også, fordi kontrolleren som avgjør farten, har en hendel som du dreier akkurat som en kaffekvern.

Vel fremme ved Olaf Ryes vei er det endestopp. Foreløpig. Men en dag skal trikken gå til Engen, om entusiastene får det som de vil. I neste uke begynner de å legge skinner over krysset Håkonsgaten/Magnus Barfots gate.

Tale og Arild skifter plass. Ferden går tilbake. Tale kjører og Arild plinger. Det skaker og kviner. Det går på skinner.

KOMMUNISTTRIKK. Tale Sørensen kjører trikk nr. 62, laget i Øst-Tyskland i 1969. Litt stiv å kjøre, men enkel og grei. FOTO: MARTE ROGNERUD