De britiske pensjonistene fra cruiseskipet «Bremar» skal få sitt første møte med fastlands-Norge. En to timer lang Bergen-safari fra bussetet ligger foran dem, før båten forsvinner videre til Fjord Norway utpå ettermiddagen en gang.

— I guess you have to like fish to live here, konstaterer Elisabeth Baker fra Plymouth, idet turbussen passerer Fisketorget. Hun er på ukestur sammen med ektemannen, for å se på norske fjorder og fjell. Men først: Et kort fotostopp på Nordnes.

Se! Et ekte vinmonopol!

— You do the video, I'll take the camera!

Arbeidsfordelingen er klar, mann og kone imellom, når engelske pensjonister har seks minutter på å sikre seg flest mulig minner fra byen mellom de syv fjell.

Guide Bente Cook blir nedrent av spørsmål:

— Hvorfor er det så mange hoteller her?

— Er det vanlig med syv cruiseskip på én dag?

— Fiskerne på fjorden må ha blitt overrasket da det første skipet kom.

Tilbake i bussen fiskes digitalkameraene frem, for å sjekke dagens første fangst: Bilder av «Bremar» tatt fra sjøsiden.

Vi passerer «typical Bergense architecture», før bussen setter kurs for en særnorsk attraksjon i Valkendorfsgaten.

— Ser dere butikken med gitter foran vinduene? Det er ikke en gullsmed, men ett av våre få statlige vinmonopol, forklarer guide Bente.

Turistene gisper.

— Her kjøper vi nordmenn vin og øl med 70 prosent skatt, og kommer ut igjen med «anonyme» blå poser.

Turistene ler.

Merkelige kjøkkengardiner

Sjømannsmonumentet, Fisketorget, Sandviksbodene og Rosegrenden legges bak oss i akkurat passe fotofart, og vips! Så suser vi forbi blokkene på Mannsverk.

— They're not really attractive, are they? Ugly! kommenterer Elisabeth.

— Jeg er ikke så glad i moderne arkitektur.

— Til høyre kan dere se at folk har vannrette gardiner i vinduene. Det betyr at dere ser inn et kjøkkenvindu, forklarer guide Bente.

— I England går kjøkkengardinene rett ned, bemerker Elisabeth.

Bussjåføren leter fortvilet etter parkeringsplass mellom seks andre turistbusser på Nattlandsfjellet, guide Bente forteller om barna som står klare på parkeringsplassen, for å selge vafler og kaffe til turistene.

Ikke tiggere, nei!

— Ikke føl dere tvunget til å kjøpe, de er ikke fattige, men barn med forretningstalent, forklarer hun.

— Har de virkelig lov til å stå her og selge? I England må man ha lisens for sånt, undrer Elisabeth.

Utsikten nytes i syv lange minutter, før bussen er klar for retur til «Bremar». På høyre side kommer Kolstihagen «retirement home» til syne.

— Beautiful! sukker Elisabeth henført, i det hun får et glimt av norsk eldreboligarkitektur.

Guide Bente kan fortelle at engelskmenn ikke synes noe særlig om historiske bygninger.

— Interessen for Bryggen varierer, engelskmennene er mer interessert i Norge i dag, enn i gamle hus. De lurer på hvorfor vi har stige på taket, og om vi ikke fryser i trehusene, sier hun.

— Og så spør de mye om de høye skattene våre.