Se større grafikk her!

— Det forundrer meg at Bergen ligger så dårlig an. Tidsbruken er et viktig moment i slike saker, sier tidligere barnevernsbarn Camilla Nybø fra Bergen.

29-åringen har erfaring både fra institusjoner og fosterhjem, og er i dag nestleder i Landsforeningen for barnevernsbarn.

— Det er veldig slitsomt for barnet det gjelder å leve i en stor usikkerhet. Dersom det er snakk om grov omsorgssvikt, kan det dessuten være skadelig hvis det går lang tid, sier Nybø.

Mange «særlige tilfeller»

Når barnevernet bestemmer seg for å foreta en undersøkelse, har de tre måneder på seg til å gjennomføre den og konkludere om man skal gå inn med tiltak. Hensikten med lovbestemmelsen er å sørge for rask handling dersom barn lider eller blir vanskjøttet.

Kun i «særlige tilfeller» kan en kommune gjøre et begrunnet vedtak om å forlenge en undersøkelse ut over tre måneder.

I Bergen viser statistikken at 26 prosent av undersøkelsene ikke blir avsluttet innen tre måneder. Det gjør byen til versting blant storbyene når det gjelder brudd på fristene. I Oslo er det til sammenligning bare hver tiende undersøkelse som går ut over tre måneder.

Landforeningens leder, Renathe Arevoll, sier problemstillingen med brutte frister ofte blir diskutert blant medlemmene.

— Det er ingen barnevernsbarn som sier at barnevernet grep for tidlig inn. Dersom barnet lider, blir det ikke bedre av at kommunen ikke forholder seg til lovfestede frister, sier hun.

Ingen vet hvorfor

Ingen i kommunen sentralt kan forklare hvorfor Bergen ligger dårligere an enn de andre storbyene på dette punktet.

— Vi har veldig fokus på å overholde fristene, og det er helt klart at det kun er i særlige tilfeller vi kan gå over fristen, sier Margrete Røkkum, rådgiver ved byrådsavdeling for helse og sosial.

Hun viser til et nytt saksbehandlingssystem som skal varsle når det nærmer seg tre måneder, for på den måten å tvinge barnevernskontorene til å ta en beslutning.

— Når de velger å la undersøkelsen gå lenger enn tre måneder, handler det ofte om at saker er kompliserte. Det kan være behov for flere sakkyndige eller problemer med å få foreldrene i tale. Ofte helt legitime grunner, sier Røkkum.

— Men er det noen grunn til at det er to-tre ganger så mange slike tilfeller i Bergen som i Oslo og Trondheim?

— Nei, det kan jeg ikke svare på.

Bydelene får ansvaret

Rådgiver Anne-Lise Hornæs kan heller ikke svare. Hun sier at byrådsavdelingen to ganger i året går gjennom tallene for fristoverskridelser i hver enkelt bydel. Da blir Bergen også sammenlignet med de andre storbyene.

— Vi vet ikke grunnen til forskjellen, men vi vet hvordan vi vil ha det. Vi ønsker at andelen med lang saksbehandlingstid skal ned, og vi skjeler til de andre byene og landsgjennomsnittet, sier hun.

— Men hva gjør dere konkret for å få dette til?

— Det handler om bevisstgjøring. Vi må gi tilbakemelding til bydelene, så må de jobbe for å bedre situasjonen.

Kommunen har innført en såkalt tonivåmodell med målstyring, der resultatenhetslederne (i dette tilfellet lederne for bydelsbarnevernet) skal definere mål og levere resultater. Jan Petter Stoutland er direktør for oppfølgingsseksjonen, som skal sørge for at bydelene oppfyller sine mål.

— Vi har et øye for det med frister og fristoverskridelser, og har et jevnt trøkk overfor bydelene.

— Men er det tilstrekkelig, når hver fjerde sak går ut over tre måneder?

— Det kan du spørre om, men vi mener vi har rimelig kontroll, svarer Stoutland.

Synspunkter? Diskutér saken her.