Bak beslutningen om å gi seg asfalten i vold ligger det mye stahet, litt såret stolthet, en god del sinne og irritasjon, men også en stor porsjon takknemlighet. For slik har tiden med sykdom og usikkerhet vært, og slik har også tiden etter operasjonen vært. Følelsesladet og sammensatt. Med støtte, medfølelse og medgang, avløst av skuffelser og tilbakeslag.

Marsjen over fjellet er inntil et visst punkt en personlig revansj, en slags privat markering av Bjarnes endelige seier over sykdommen.

Men den er mer enn det. Bjarne har en hjertesak. Først og fremst har han et brennende ønske om å vise andre i en tilsvarende situasjon som hans, hvor viktig det er med trening og rehabilitering.

— Trening hjelper på det fysiske, men også på det psykiske. Ikke alle klarer like mye som meg, men det er viktig for hjerteopererte å være aktive, fysisk og åndelig. Gå på jobb, delta! Livet er ikke slutt, formaner 52-åringen fra Høyanger, som siden 1982 har bodd på Askøy.

Sist, men ikke minst har gåturen til hovedstaden og landsmøtet i Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke (LHL) også en politisk slagside, en brodd mot det Bjarne opplever som en slags forsikringspolitisk apartheid.

For da Bjarne var friskmeldt av alle relevante medisinske faginstanser, var han fortsatt syk i forsikringsmessig forstand. Bjarne Norevik ble nektet å ta del i ordningen da bedriften han ledet, skulle skifte forsikringsselskap og utvide gruppelivsforsikringen.

- Urimelig og urettferdig, sier Bjarne Norevik.

— Kronisk syke og funksjonshemmede har rett på forsikring på lik linje med alle andre, og for mange vil det være vanskelig å tenke på seg selv som frisk når man av en forsikringsagent blir hevdet ikke å være det.

— Livet er urettferdig, parerer forsikringsselskapet Vesta, og ved Forsikringsklagekontoret har man «ikke kompetanse til å vurdere selskapets risikobetraktninger», heter det i det siste av en lang rekke brev derfra.

Bjarne Norevik vil ikke Vesta til livs. Men som daglig leder i LHL er han på vegne av alle kronisk syke fortvilet over måten forsikringsselskapene hever seg over den medisinske fagkompetansen og suverent lager sine egne kriterier for hvem som er for syk, og hvem som er frisk nok til å kvalifisere for forsikring.

- 11. januar 1999 var jeg på min siste kontroll på Haukeland sykehus. Da fikk jeg beskjed om at jeg var frisk i massevis. De ville ikke se meg mer. Jeg sykler til 310 watt på ergometersykkel, mens brannmenn blir godkjent om de klarer 200 watt. Jeg trener flere ganger i uken og er i bedre fysisk og psykisk form enn jeg noen gang tidligere har vært. Men jeg er hjerteoperert, og av forsikringsselskapene vurdert til å være i risikosonen, sukker Norevik.

For ham har møtet med forsikringsbransjen vært like frustrerende som sykdommen i sin tid var sjokkerende. Han var 43 år gammel da han begynte å merke at det gjorde vondt i brystet når han anstrengte seg.

— Jeg tålte ikke særlig mye, måtte stoppe for å ta meg inn igjen selv ved små anstrengelser, sier Norevik.

Til tross for at han ble satt på medisiner, ble han stadig dårligere, og på det verste måtte han hvile for hver tiende meter han gikk. På flat mark.

— Da forlangte jeg å få komme til en skikkelig utredning på Haukeland sykehus, sier Norevik.

At det var angina pectoris han led av, var allerede konstatert, men alvoret i situasjonen var uavklart. Etter undersøkelsen på Haukeland, gikk det bare dager før han ble bypassoperert.

— Det forteller at tilstanden min var alvorlig, men det forteller også hvor viktig det er at hver enkelt pasient stoler på seg selv og krever sin rett til behandling, sier Bjarne Norevik.

Allerede på sykehuset bestemte han seg for å trene seg opp igjen, og i ettertid har han ikke vanskelig for å erkjenne at hans tidligere livsførsel kanskje kan ha vært medvirkende til at han pådrog seg en truende hjertelidelse. En stressende lederjobb i et it-firma. Krav om resultatoppnåelse hver eneste måned. Lite mosjon, litt røyking.

— Selv om jeg der og da ikke opplevde det slik, var det nok verken sunt eller heldig, sier Norevik etterpåklokt.

I dag er han i sitt livs form, og 52-åringen innrømmer glatt at treningen er blitt en besettelse.

— Jeg kunne ha jogget, men jeg valgte gåingen som min form for mosjon. Fordi dette skulle være et livslangt prosjekt. Jeg ønsker ikke å belaste beina på en måte som øker risikoen for at jeg en dag kanskje må slutte å trene.

Det begynte i gangene på sykehuset, og fortsatte over stuegulvet hjemme. Frem og tilbake. Først uendelig sakte og forsiktig, etter hvert med mer og mer innsats og energi. Men hele tiden med den samme besluttsomheten, den samme standhaftigheten, den samme drivkraften om å bli restituert og hundre prosent frisk.

130 mil har han lagt bak seg siden han tidlig i vår proklamerte at han hadde til hensikt å gå til Oslo, for hjertesaken. Ikke ett sekund bekymrer han seg for blodpumpen.

- Da er jeg mer redd for beina. For betennelser og stive legger. Men jeg har løftet min egen smerteterskel flere hakk og tåler å gå selv med verkende bein. Og så har jeg lært å gjøre som idrettsutøvere ofte gjør, sette meg delmål underveis. Slik kan jeg glede meg over hver 500 meter jeg legger bak meg, sier Bjarne Norevik.

Med nesten tusen av dem foran seg.