Egentlig er det feil å si at båtene var redningen, det riktige er at folkene om bord og på land som sto bak fluktrutene ledet veien til frihet i England. Fjordabåtene var bare redskapet.

For dem som hadde Gestapo i hælene kunne det være svært vanskelig, ja nesten umulig, å komme seg ut av landet hvis de ikke hadde de riktige kontaktene. Og selv da var det både farefullt og komplisert.

En av dem som fra årsskiftet 1942/43 og resten av krigen gjorde en enorm innsats for å hjelpe folk, var Hans Helle. Han var opprinnelig fra Hella, men hadde bygget hus oppunder Løvstakken der han bodde med hustru og barn. Selv jobbet han på Blikkvalseverket i Simonsvik.

Under en samtale med Olav Rasmussen som ledet Røde Kors-avdelingen på Fridalen skole, kom de to til å snakke om hvor ille det var at Gestapo fikk kloen i så mange ettersøkte. Det måtte da være mulig å få noen av dem ut av landet. Fra høsten 1944 fikk de etablert en fluktrute som endte på Shetland.

Gode medhjelpere

Hans Helle gjorde avtale med faren sin om å skjule flyktninger på gården, men etter en tid overtok for det meste Dorthea i Skageneset og Ingeborg Heleneset, som begge bodde avsides til.

De skjulte mange flyktninger mens de ventet på Nordsjøbåt.

«Elling Manger» som Hans Helles falske pass lød på, reiste mange turer mellom Bergen og Manger og Hella kai med «Varden» sammen med flyktninger. I alt 125 fulgte ruten hans nordover med «Varden» og «Blomvaag» og ble plukket opp ute i Øygarden av Leif Larsen eller Ingvald Eidsheim med «nordsjøbussene» fra Shetland.

Dette gjorde Hans Helle med stor fare for eget liv. Til slutt oppdaget Gestapo hva han drev med. Flere ganger var det nære på at han ble fakket.

Det var ikke enkelt å reise under okkupasjonstiden. Alle måtte bære «grenseboerbevis», kontroller var det støtt og stadig. Ved lengre reiser ble det krevd reisetillatelse. Den som ikke hadde det, måtte bruke fantasien, frekkheten og stole på god hjelp. En av Hans Helles medhjelpere om bord i «Varden» var maskinassistent Alfred Skjold.

Han var uvurderlig, men flere hadde en finger med i spillet, deriblant styrmann Johannes Pedersen, skipper Gudmund Toska, matros og billettør Meyer Skoglund og «trisa» om bord, Trine Olsen som kokte i byssen. Vi vet også at matros Andreas Dalland hjalp til med å frakte svartebørsvarer til byen. Kanskje var det flere. Resten av mannskapet var trolig ikke ukjent med hva som skjedde, men ingen snakket om hva de så. Det var om å gjøre å vite minst mulig, og hvis en hørte rykter, var det tryggest å holde godt kjeft. Det klarte folket på Manger og Hella.

– Det var nok dette som var grunnen til at ikke disse bygdene ble enda et Telavåg, sier Karstein Vågenes, som har lagt ned mye arbeid i å kartlegge motstandsarbeidet på Radøy under krigen. Foreløpig har dette resultert i filmen «Vestaver» med undertittel «dei eigde mot, dei viste veg», som er i salg i videoutgave. Med han i dette arbeidet har Johannes Fosse gjort en uvurderlig innsats.

Bare to igjen

I dag er det bare igjen to av mannskapet som seilte med «Varden» under krigen. Andreas Dalland bor på Hordabøheimen, og Adolf Fjellstad som var byssegutt det siste krigsåret. Adolf hadde to brødre om bord, Martin og Magnus, men selv oppdaget han ikke den hemmelige trafikken. Først i ettertid fikk han vite.

Da «Varden» lå natten over ved Uthella kai bar Hans Helle våpenlaster fra England om bord. Dette har han fortalt om i boken sin «En liten beretning fra krigens dager». Denne gir ikke et komplett bilde av hva som skjedde i distriktet, men her forteller han at maskinassistent Alfred Skjold var medhjelper i våpentransport til byen. Resten av mannskapet trodde det var smuglerkjøtt og andre svartebørsvarer som ble heist opp fra den skjulte dørkbrønnen. Det spørs om ikke også ekspeditøren på Uthella, Johannes Tømmerbakk, som bodde bare 100 meter fra kaien, hadde en liten anelse om hva som foregikk. Han hadde skomakerverkstedet sitt i heimehuset, og visste trolig litt om det meste i det lille samfunnet på Hella.

Du kunne nesten ro

«Varden» ble bygget i Sverige i 1898, og ble kjøpt av Alversund og Manger Dampbåtlag i 1934. Den var stor og rommelig, og registrert for 225 passasjerer. Foran broen hadde den en kort lastebrønn. Båten gjorde elendig fart, oppgitt til 10,5 mil, men verre var den dårlige stabiliteten. Den rullet fryktelig i store bølger, det fortelles at den en gang holdt på å gå rundt på Byfjorden da tyske Schnell-båter passerte i stor fart.

Men den hadde noen fordeler også. Det var rikelig med skjulesteder om bord, blant annet under kullbaksen, selv om flyktningene som regel slapp å sitte der. Oftest ble de plassert i styrmannslugaren.

«Varden» gikk gjennom hele okkupasjonstiden uten å bli slippsatt. Den grodde til, og på slutten gjorde den ikke mer enn 6-7 mil. Da var så vidt det gikk fremover, forteller Adolf Fjellstad. Da skuten omsider fikk lufte seg i 1945 var skjellaget en spade tykt, fortalte maskinist Anton Dalland seinere.

— Båten var alltid forseinka, sier Adolf Fjellstad, og det kan vi forstå.

To turer i uken

På slutten av krigen seilte dampskipet «Varden» rundturen Bergen - Radøy to ganger i uken. Da skuten ankom Uthella lå den i ro i to døgn, før den returnerte til Bergen. Når mannskapet hadde losset, spylt og gjort alt klart for ny tur, gikk de hjem. I mellomtiden lå skuten tom ved kaien.

Den hadde bestandig mye last og mange stopp, slik at det tok sin tid å komme til Manger. Der var den først ut på kvelden når den gikk fra Strandkaien i to-tiden. I Hagelsundet hadde tyskerne en kontrollstasjon på Flatøy der passasjerene måtte vise identifikasjonspapirer ved kontroll.

«Varden» hadde to mannskapsskift, under kommando av skipperne Kristen Risnes og Gudmund Toska. Da Risnes fylte 70 år overtok Laurits Sylta det siste krigsåret.

I 1949 ble «Varden» hogget opp.

MANGER. Bildet er tatt under krigen, og vi ser en tysk soldat på mellomdekket. På siden er det malt kjenningsmerker. Disse skulle vise engelske fly at det var et sivilt ruteskip.