Så handler det litt om Hardanger. Som det ofte gjør når det snakkes epler her i traktene. Men først – til Danmark på femtitallet, nærmere bestemt fra 1950 til 1958.

Det var en gang

I Virklund bor nemlig gartner og fruktdyrker Anders .M. Christensen. Han er epleentusiast og bruker mye av sin tid på å eksperimentere med poding av epletrær. Når han ikke holder på med epletrær har han en annen lidenskap: forfatterskapet til Karen Blixen. Han har lest alt av henne og elsker hennes bøker. Hver gang fruktdyrker Anders Christensen får en ny bok skrevet av den danske baronessen sender han den til henne og får den signert fra den store danske forfatterinnen.

I 1932 planter Christensen ti nye epletrær i sin frukthage. Han nummererer dem, fra en til ti. Etter noen år begynner trærne, nummer fem og nummer ti, å gi frukt og fruktdyrker Christensen har et brennende ønske om å kalle opp det beste eplet etter Karen Blixen. Senhøstes 1950 sender derfor gartneren et eple fra epletre nummer fem og et eple fra nummer ti til Rungstedlund, baronessens bolig. Slik kan Blixen selv se og smake på eplene og velge seg ett. Baronessen smaker seg frem til at eple fra det tiende treet bærer den beste frukten. Og sender brev med takk til fruktdyrkeren hvor hun skriver at hun gleder seg over å bli udødeliggjort blant virkelig fruktkjennere. Christensen blir glad. Nå kan han sette en produksjon i gang og selge sitt søte Blixen-eple.

Den gode sak

Etter hvert kan man kanskje si at fruktdyrker Christensen gjør en tabbe. Hvis man kjenner hele historiens gang. Men det gjør jo ikke Christensen – ikke i 1958.

Da får den danske gartneren i stedet en god og gavmild idé. Han mener at inntektene av eplesalget kan gå til Karen Blixens fond, Rungstedlund-fondet, som i 1958 er nyetablert. Fondets penger går til et fuglereservat. Fruktdyrker Christensen tar kontakt med fondsstyreren Syrach Larsen i 1958, som får tilsendt en del Karen Blixen-epler,— som de da heter. Syrach Larsen tar igjen kontakt med Danmarks største eplekjenner, professor Anton Pedersen. Og det er da det skjer. Professoren skal bedømme eplet, han har kanskje ingen god dag, og konkluderer med følgende:

«…Den nye æblesort er et fladrundt, lidt kantet æble. Det ser noget massivt og ikke elegant du. Ejendommeligt er det, at mange frugter har en meget kort og kødet stilk i lighed med kvædestilke. Kødet er hvidligt, ret fast og saftigt. Det har en behagelig syrlig smag med god aroma. Man kunne nok ønske, at et æble, der skal utbredes på denne særegne måde havde været noget smukkere, så haveejerne med stolthed kunne vise deres «Karen Blixen» frem….»

Mer skal det ikke til. Dette holder for baronessen. Selv om Karen Blixen selv har både sett og smakt eplet, setter hun seg rett ned til skrivebordet da professorens dom faller og hun leser hans vurdering. Hun setter seg rett ned og skriver til fruktdyrker Christensen som bare ville godt, at hun trekker tilbake sitt tilbud om å låne ut navn. Hun foreslår i stedet at eplet skal døpes Rungstedlund. Og begrunner det med at det med en gang signaliserer at inntektene av epletre-salget skal gå til nettopp Rungstedlundfondet.

Nåh, tro det den som vil.

En skuffet fruktdyrker

Karen Blixen-elskeren og fruktdyrkeren Anders M. Christensen blir skuffet. Han blir faktisk så skuffet at hele eple-ideen svinner hen. Det blir liksom ikke til noe. Da Christensen blir en gammel mann selger han sitt hus i Virklund i Danmark og en stund etter rives hele plantasjen ned og et moderne byggefelt reiser seg i de gamle frukthagene.

Fruktdyrker Anders M. Christensen og hans kone har en ett barn – en datter. En ganske eventyrlysten en. En som vil ut å se verden og som i 1949 reiser til Norge og søker seg jobb i gartneri på Ljones. I Hardanger. Det er Ruth. Som treffer mannen i sitt liv og derfor heter Heradstveit til etternavn i dag og bor i Røyrvik. Og før pappa flytter fra hennes barndomshjem klipper han av noen eplegrener av Karen Blixen-treet og sender til Hardanger. Derfor står det to lave trær på gården i Røyrvik i dag, og bugner over av store, runde, søte, saftige epler. Og her kan vi ta et lite skritt ut av historien, for slik kunne den fort ha endt. Uten at noen egentlig visste så mye om eplene eller brydde seg særlig om dem. Bortsett fra Ruth og mannen da, som hver høst har stor glede at det smaksrike eplet.

Men så begynner noen å rote i arkivene til den danske landbrukshøyskolen. Og der finner de akvarelltegninger av Karen Blixen-eplet og korrespondansen mellom den biske professoren og Rungstedlund-fondet. Og da settes den danske storavisen Berlingske Tidende på saken. I en artikkel etterlyser de noen som vet noe om dette eplet. En gammel barndomsbekjent av fruktdyrkerens datter sender dette til Ruth Heradstveit i Hardanger. Hun gir seg til kjenne og sender epler til Danmark til vurdering. Og begeistringen er stor. For eplet smaker oppsiktsvekkende godt. Det er saftig, friskt søtt, det har et fint, tynt skall, og det er rundt og innbydende, aromatisk og eplekjennere i danske aviser sier det har en smag av coxorange.

Lykkelig slutt

Så nå skal altså fruktdyrkerens datter og hennes mann til Danmark i oktober. Spesielt invitert av den danske landbrukshøyskolen og Rungstedlundfondet. Det skal overrekkes epletrær til Rungstedlund, fra kvister som har vært på Hardanger-visitt – før de igjen vender tilbake til sine danske røtter. Bokstavelig talt.

— Skulle ønske min far hadde opplevd dette. Men han følger nok med der oppe fra, sier Ruth med et stort smil og tusler rundt i sin hardangerske eplehage i Røyrvik.

Hele denne eplehistorien har egentlig utspilt seg etter at hun flyttet til Norge. Men hun kan huske at hennes far var skuffet da Blixen trakk navnet tilbake. Og hans kjærlighet til Blixens bøker var stor. Hjemme i Røyrvik har hun hele hans litteraturarv. Gamle, pene bøker med Karen Blixens sirlige signatur. Men Ruth Heradstveit hadde aldri trodd at dette skulle bli en historie som først Berlingske Tidende ville skrive side opp og side ned om. Og heller ikke at det skulle bli fanget opp av Bergens Tidende. Og at de nå skal ned å overvære overrekkelsen av trærne til Rungstedlund. Og at trærne nå skal legges ut for salg og at fondet dermed kan få inntekter av salget av Karen Blixen-eplet.

— Nei, det er blitt en rar historie, vedgår hun, men er glad for at det ender lykkelig. Og at alt blir oppklart.

Og for at hennes fars vilje og ønske, salig fruktdyrker Anders M. Christensen, om å kalle opp sitt beste eple etter sin litterære stjerne nå skjer fyllest. På tross av en bisk professor. Og en baronesse som i et svakt øyeblikk skuet eplet på skallet.

KAREN BLIXEN-EPLET: En dansk fruktdyrker ville kalle sitt beste eple opp etter sin yndlingsforfatter Karen Blixen. Og Karen Blixen ble smigret og takket ja. Men så mente noen at eplet kanskje ikke var så pent, selv om det var godt. Og så holdt det på å forsvinne. ...
FOTO: CAMILLA KRÜGER