• Han er skjønn gutt. Når han smiler får du nesten hjertestopp, smiler Willy Johannessen på Lønborg i Bergen. Willy og konen Rita passer barnebarnet Eirik tre dager i uken.

Og det er skikkelige arbeidsdager. Fra syv om morgenen til fem om ettermiddagen. Eirik fikk nemlig ikke barnehageplass. Siden januar har bestefar og farmor, som de velger å kalle seg, stilt opp for å få barnepasskabalen til å gå opp.

— Jeg har aldri visst hvor mye arbeid det var å passe barn, fastslår bestefar.

– Glade og takknemlige

Eiriks mor, Trine Lin Leknessund, sier at besteforeldrenes innsats betyr utrolig mye både for Eirik og hans foreldre

– Uten deres innsats hadde vi ikke fått dagen vår til å gå rundt i den fasen vi nå er i uten barnehageplass for gutten vår. Da hadde vi vært nødt til å engasjere en dagmamma og det synes vi ikke hadde vært så kjekt. Besteforeldrene gir oss en kjempegod støtte og det er vi glade og takknemlige for. Det blir lange dager for besteforeldrene når de tar seg av Eirik hele dagen tre dager i uken. Men samtidig koser de seg, både Eirik og besteforeldrene, og de blir godt kjent med hverandre, sier Trine Lin Leknessund.

— Som å passe motorene

Som de fleste småtroll flyr Eirik på 17 måneder høyt og lavt. Vil klatre opp på armlenet på sofaen, skru på komfyren og gjøre alt annet spennende som en liten gutt helst ikke skal gjøre.

— Å passe små barn er akkurat som å passe på motorene når vi skulle prøvekjøre dem, på motorfabrikken på Hordvikneset. Du måtte være våken hele tiden og passe på trykk og temperatur.

Willy (64) ble pensjonist i fjor vår. Rita (59) sluttet i jobben som pleiemedhjelper på Midtbygda sykehjem i 1999.

De passer årvåkent på gutten som tusler rundt, pludrer og koser med bamsen han fikk fra besteforeldrene til jul. Det aller første vidunderlige barnebarnet. Og de har en grei fordeling på oppgavene. Bestefar løfter hver gang det trengs, farmor skifter bleier.

— Og så holder han på Eirik sånn at han ikke faller ned fra stellebordet, sier hun.

— Eg har bare tatt én skittbleie i hele mitt liv, ler Willy.

Tar ny jobb

— Det var en gang jeg skulle til frisøren, smiler hun. Det var da Eiriks pappa var liten. Mor hadde hovedansvaret for barna. Far var mye borte på jobb.

De medgir begge at det er krevende å være fulltids barnepassere. Derfor tar de seg gjerne en liten lur de også, etter formiddagsturen ute, når Eirik har et par timers dupp. Men uansett hvor krevende oppgaven er:

– Det er mye kos. Han skal på ferie nå snart, og begynner i barnehagen i august. Da kommer vi til å savne ham, sier de.

De har rett og slett ikke greid å la være å love at når barnebarn nummer to, en gutt på seks uker, blir større – da skal de passe og kose seg med ham to dager i uken.

— Se, peker bestefar på lille Eirik som slever aldri så lite. — Han har fått så fine tenner at det er ikke måte på! Hvis du skal gi ham en kjeks må du passe på å få fingrene raskt ut av munnen, ellers biter han deg, smiler bestefar.