KVELDEN FØR hun dør, ser Tamta Liparteliani ut over den vakre solnedgangen over Tyrifjorden.

En venninne tar det som er det siste bildet av den georgiske 23-åringen. Bare konturene hennes er synlige i det sterke motlyset. Mest tydelig er de karakteristiske krøllene, dem som foreldrene liker så godt.

Et par dager senere skulle hun ha reist fra Utøya og tilbake til barndomshjemmet i Kutaisi, Georgias nest største by.

Slik gikk det ikke.

LIKHETEN: - Nino har samme varmen som Tamta. Hun liker å være sammen med oss, slik Tamta gjorde, sier moren Leila Asatiani. I februar tok hun og ektemannen Avtandil Liparteliani til seg tiåringen.
PAUL SIGVE AMUNDSEN
BILDENE: Avtandil og Nino blar i passet og karakterboken til Tamta. - Det betyr ingenting om bildene av Tamta er her eller ikke. Jeg tenker uansett på henne hele tiden, sier faren Avtandil Liparteliani.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

To år etter at Tamta ble skutt og drept, har Nino Liparteliani overtatt sin døde storesøsters gamle rom. Den foreldreløse tiåringen ble adoptert av Tamtas foreldre i år.

For dem er hun deres nye englebarn.

SIDEN DE FIKK VITE at datteren var død, har Leila Asatiani (57) og ektemannen Avtandil Liparteliani (75) kledd seg i sørgeklær. Slik, sier de, vil de kle seg resten av livet. Finstuen er et eneste stort minnerom for den eldste datteren.

Et maleri av henne henger på den ene veggen. Talløse fotografier på de andre: Tamta som skolebarn. Tamta på tur. Tamta med gitar. Tamta som student.

Noen kristne ikoner skiller seg ut blant bildene av datteren.

I en fargesprakende kjole går Nino mellom sitt eget rom og foreldrene i stuen.

— Da Tamta døde mistet vi grunnen til å leve. Jeg ventet bare på selv å dø, sier Leila Asatiani.

Blokkleiligheten deres har utsikt over en liten park, der byens myndigheter har satt opp et minnesmerke over datteren deres: et to meter høyt stearinlys. «77», står det på monumentet, antallet døde 22. juli, og under står navnet hennes med georgisk skrift:

GANSKE TIDLIG etter 22. juli nevnte noen av naboene at de burde adoptere en datter.

Leila og Avtandil var skeptiske. De hadde nok med seg selv.

Først gikk ett år. Så gikk et halvt år til. Tanken slapp dem ikke helt.

De hørte fra slektninger en times tid unna Kutaisi, på den fattige landsbygden.

En jente i bygden hadde mistet moren. Faren var alkoholisert, ute av stand til å ta seg av henne.

Lenge vurderte de frem og tilbake. Var det bare som en erstatning for Tamta, eller kunne de hjelpe henne?

I februar i år, på det daglige besøket til datterens grav, bestemte de seg for å adoptere.

I finstuen stryker Leila Asatiani datteren på hodet.

— Noen tror at vi er sterke. Men det er vi ikke. Før hadde vi grunn til å leve fordi vi hadde Tamta. Nå har vi Nino, sier moren.

Hun får dem til å le. Da tenker de ikke på den døde datteren.

— Nino er medisin for våre knuste hjerter, sier moren.

INNE PÅ JENTEROMMET er alt som det var. Lekene er Tamtas gamle. På kommoden står kosmetikkproduktene. I en boks med hudkrem vises fortsatt fingermerkene til henne som brukte kremen sist, en gang i midten av juli 2011.

— Vi har spurt Nino om hun blir redd av alle bildene og minnene om Tamta. Men hun sier vi skal la dem være der, sier moren.

77: Under blokken fra kommunisttiden har hjembyen Kutaisi satt opp et minnesmerke. Øverst står det 77, tallet på døde etter 22. juli. Under står det helt enkelt: Tamta.
PAUL SIGVE AMUNDSEN
BEGRAVELSEN: Etter mange dager med status som savnet, ble Tamta Liparteliani begravet i Kutaisi 6. august 2011.
SCANPIX (ARKIV)

For 10-åringen er det sommerferie nå, borte fra bestevenninnen Mari Nino, og en gutt i klassen, Rezo.

Nino fniser når hun snakker om ham.

Til høsten starter skolen igjen. I landsbyen hun vokste opp i gikk hun på skolen med to andre barn. I Kutaisi, en tidligere industriby med rundt 200.000 innbyggere, er de 27 i klassen.

— Jeg liker meg her, sier hun.

10-åringen vokste opp med en far med store alkoholproblemer. Moren døde av nyresvikt.

Da hun fikk spørsmålet om hun ville reise til Tamtas mor og far, sa hun ja. Papirarbeidet for adopsjon, sier foreldrene, gikk unna i en fei hos myndighetene.

Så flyttet hun inn.

— Første gangen hun kom, var det som hun hadde bodd hele tiden, sier Leila Asatiani.

Blokken de bor i har sett bedre tider. I kommunisttiden var heisen til leiligheten i syvende etasje gratis. Nå må beboerne legge på 10 tetri - 37 øre - for hver tur.

Etter uavhengigheten i 1991, strevde Georgia med sosial uro og politisk ustabilitet. En paramilitær gruppe tok kontroll, det var en bølge av kidnappinger og drap av politiske ledere og to år med borgerkrig mot utbryterregionene i nord og vest.

Nino ble født i 2003, samme år som landets fredelige roserevolusjon. Langvarige demonstrasjoner mot rapportert valgfusk endte med at landets nåværende president, Mikhail Saakasjvili, forlangte at den daværende presidenten skulle gå av.

Siden har den økonomiske fremgangen vært stor. Ifølge Verdensbanken, har bare 11 land hatt relativt større økonomisk vekst det siste tiåret – selv med krigen mot Russland om Sør-Ossetia og Abkhazia i 2008.

Tamta, født tre år før kommunismens fall, skulle likevel komme nærmest krig i Norge.

FØRST HØRTE DE SKUDDENE. Tamta Liparteliani var på soverommet på Utøyas sanitærbygg da Anders Behring Breivik drepte de tre første menneskene på Utøya.

Hun bodde der sammen med venninnen Natia, også hun fra Georgia.

UTØYA: Tamta kom til Utøya tirsdag 18. juli 2011, invitert av AUF. Her foran hovedhuset på øyen.
PAUL SIGVE AMUNDSEN
KREMENE: Boksen med hudkrem har fortsatt Tamtas fingermerker. Moren vil beholde den.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Tamta flyktet ut, først til kafébygget rett ved.

I sekstiden, fredag 22. juli, kom Tamta via Kjærlighetsstien til sydspissen på øyen. 640 meter unna var tryggheten på land.

Noen foreslo å svømme over. Det hadde Tamta aldri lært.

Etter 70 minutter på flukt, ble ungdommene ved sydspissen innhentet.

I tiltalen mot Breivik, står dette om Tamta:

«Hun befant seg ved vannkanten på Sydspissen, og ble skutt to ganger med pistolen og/eller riflen i ryggen».

23-åringen døde ikke momentant.

Fire minutter senere var Breivik pågrepet.

— FIRE MINUTTER , sier Leila Asatiani.

Mer enn gjerningsmannen, anklager hun norske myndigheter for datterens død.

For hvordan kunne forsvarsløse ungdommer bli værende alene med massedrapsmannen i 70 minutter? Hvordan kunne ingen tenke på å stenge veiene?

Og hva med politibåten som stoppet etter noen meter på fjorden, det mest ydmykende bildet på norsk politis handlekraft?

— Vi trodde vi sendte datteren vår til et fredelig land. Hvordan er det mulig at hun ikke kunne få hjelp på den tiden. Hvorfor kunne ikke politimenn blitt sendt inn med helikopter, sier Avtandil Liparteliani.

— For et utrygt land, sier moren Leila Asatiani.

PÅ BAKERSTE BENK satt Avtandil Liparteliani og så på hvordan en ung mann reiste seg og kastet en sko i retning Anders Behring Breivik.

Han tenkte: Så unødvendig. Skal man kaste noe, la det være noe som tar livet av gjerningsmannen.

Det var 11. mai, rettssakens 17. dag, dagen Tamtas obduksjonsrapport ble lagt frem.

— Jeg ville så gjerne drepe ham i rettssalen. Jeg forstår ikke hvordan han fortsatt kan være i live, sier faren.

HVER DAG: Datterens grav ligger en fem minutters kjøretur unna hjemmet. Daglig er de der. Ninos faste jobb er å tenne lys. Og trøste moren.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

I tre dager satt han i rettssal 250, salen som ble synonymt med oppgjøret mot Breivik. Faren ønsket å fortelle om datteren og holde en tale han hadde forberedt. Han skulle fortelle Breivik, og Norge, om hvordan datteren egentlig var. Han skulle si et sannhetens ord om at datteren flyktet i 70 minutter uten hjelp. Og at bare én straff var god nok for Breivik.

— Det var viktig for meg å se hvordan det skjedde på Utøya. Men jeg ønsket å få fortelle at sjelen min er skadet, sier Liparteliani.

I stedet ble Tamta, som alle de andre, hedret med et kort minneord, lest opp av bistandsadvokaten.

Hjemme i blokkleiligheten tar moren frem en bok om Tamta som hjembyen har finansiert. De 159 boksidene inneholder også datterens egne dagboktekster. Moren leser datterens ord, de samme som ble opplest i rettssalen: «Hat aldri. Vær aldri sjalu. Hat og sjalusi forgifter hjertet. Gi av deg selv uten å forvente noe tilbake.»

I rettssalen sa bistandsadvokat Maria Bergram Aas også: «Tamta var en vakker jente med kjærlighet for andre. Hun hadde en grunnleggende tro på menneskenes godhet og en tro på at ingen ville gjøre henne vondt.»

Datteren hadde lyst til å fortsette med politikk. Hun var blitt tatt opp på et universitet i Sverige. Tamta skulle gått der nå, hadde hun vært i live, på et studium i konflikthåndtering.

HVER FREDAG klokken 13.30 setter familien på tre seg i bilen og kjører til svømmehallen. De tenker på det: Hva om Tamta kunne svømme?

Så nå går Nino på svømmekurs.

I det knøttlille bassenget står hun sammen med åtte-ni andre gutter og jenter. De får beskjed om hvordan de skal sparke fra med beina. Ungene gjør seg klare til å svømme de fem meterne over kortsiden.

SVØMMETRENING: Hver uke hopper Nino opp i det lille bassenget i Kutaisi Laguna. Hennes døde storesøster kunne ikke svømme. Nå kan Nino det.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Treneren blåser hardt i fløyten.

Utenfor ser foreldrene på TV-skjermen på veggen. Et overvåkingskamera viser bassengområdet.

De sier de har tenkt på hvordan det er for Nino å vokse opp i et hjem der den døde storesøsteren er så til stede.

— Hun skal ikke vokse opp i skyggen av Tamta. De er ulike. Nino er Nino, Tamta er Tamta.

De to søstrene har samme øyefarge. Som Tamta, tar Nino morens parti når foreldrene diskuterer.

— Noen spurte oss om vi ville endre navnet hennes til Tamta, sier moren.

Det var å ta det for langt.

— De er jo ulike. Vi ønsker ikke at hun skal bli nøyaktig som Tamta. Men jeg håper at hun vil ha den samme godheten.

SISTE GANG FORELDRENE hørte stemmen hennes, var i sekstiden, georgisk tid, 22. juli. Da hadde en bombe nylig gått av i Oslo. Hun var litt nervøs, men sa at hun var trygg.

Siden ble det stille.

De hadde vært bekymret etter oppringingen. De fikk med seg hva som skjedde i Norge på TV, men ingen datter ringte igjen. Og de hadde ingen å ringe: Tamta ringte dem fra en telefon i Norge, de hadde ikke nummeret tilbake.

  1. juli gikk. De forsto at datteren var død. Hun brukte alltid å ringe. Dagen etter kom telefonen om at Tamta var savnet, og at de måtte reise til Norge.

At hun hadde status som savnet ga litt håp. De skjønte ikke at savnet i dette tilfellet var et annet ord for død. Til slutt fikk de se henne. Andre pårørende fortalte at de oppi alt var heldige: Hun ble skutt i ryggen.

NUKA NEMSADZE ER TAMTAS gamle venn. En gang var de et trekløver: Hun, Tamta og Natia, som også var på Utøya. Som 18-åringer møttes de på det statlige universitetet i Kutaisi. De ble politisk aktive i Unge sosialister, AUFs søsterorganisasjon.

VENNINNEN: I det lengste håpet Nuka Nemsadze at Tamta var blitt innlagt på sykehus og ikke funnet. Hun har fortsatt det politiske arbeidet, og er i dag praktikant i parlamentet, som ligger i hjembyen Kutaisi.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

De startet lokallaget. De tilbrakte nesten all tid sammen. 23-åringen husker hvordan Tamta møtte første dagen på universitetet i lilla klær. Nemsadze likte det. Tamta skilte seg ut.

Venninnen, forteller hun, var en slik person som utfordret deg til å gjøre ting: Du skulle anstrenge deg for å studere, ikke kaste bort tiden, livet var kort og dyrebart.

Hun kunne ringe bare for å fortelle at det lekte barn utenfor blokken.

— Hun likte ikke ensomhet særlig godt, sier Nuka Nemsadze.

I dag er hun gudmor for Nino, en storesøster for henne, og praktikant ved Georgias nye parlament. Bygningen ligger bare noen hundre meter fra venninnens grav.

— Det var en overraskelse at vi i Kutaisi ble invitert til Utøya. Jeg husker jeg var lei meg for at vi ikke skulle reise dit alle tre, sier hun. AUF, som inviterte dem, har hatt samarbeid med Unge sosialister siden 2006.

Selv var Nemsadze på en annen leir i Østerrike.

Kvelden før hun reiste til Norge skrev Tamta til venninnen at hun var gledet seg. De avtalte å treffes raskt når de kom tilbake til hjembyen.

I stedet ble det en begravelse.

I HJØRNET PÅ TAMTAS GRAV står bordet og benkene av stein. I påsken samles familien til et måltid på graven, slik alle georgisk-ortodokse familier gjør. Portrettet hennes er inngravert på gravsteinen. En blomsterkrans med norsk flagg har fortsatt ikke visnet. Den norske ambassadøren i Baku har besøkt familien og graven flere ganger.

Ekteparet Liparteliani har et enormt sinne mot den norske staten, men setter pris på at ambassadøren kommer.

— Han viser sin respekt, sier Avtandil Liparteliani.

Nino går frem og tenner lysene og røkelsen, slik hun vanligvis gjør.

De blir værende i stillhet. Moren setter seg på kanten. Faren står utenfor.

ARVEN: På Tamtas gamle jenterom har ti år gamle Nino Liparteliani flyttet inn. Hennes nye foreldre ga henne nytt etternavn.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Nino, som nå i skoleferien er med hver dag, går litt frem og tilbake. Foreldrene veksler noen ord. Faren kaster noen visne blader. Utenfor går en mann forbi. Han stopper opp, gjør korsets tegn og fortsetter.

— Første gangen jeg var her var jeg så sint. Jeg ville ikke gå herfra. Jeg ville overnatte her, sier Asatiani.

De blir værende en times tid. Noen få gravplassarbeidere går rolig rundt. Utenfor gjerdet vandrer et par kyr like rolig.

Det siste moren gjør før de går, er å ta varsomt på portrettet av Tamta. Hun stryker fingrene over og lener seg frem. Nok en gang kysser Leila Asatiani sin døde datter farvel.

Så åpner Nino porten ut fra gravplassen for sine nye foreldre.

ADOPTERT: Ganske tidlig etter 22. juli nevnte noen av naboene at de burde adoptere en datter.Leila og Avtandil var skeptiske. De hadde nok med seg selv.Først gikk ett år. Så gikk et halvt år til. Tanken slapp dem ikke helt. Så kom Nino (10).
PAUL SIGVE AMUNDSEN