RANDI KVINGE

Dette er femte året Svein driver nødhjelpsarbeid i krigsherjete områder. Konen hans, Sigrid Bø Skogstrand, har vært hjelpearbeider i tre år. I lange perioder har de levd i hvert sitt land. Da de kom hjem i høst, bestemte de seg for å ta en pause.

— Jeg var psykisk sliten etter å ha vært i Liberia, men etter en stund begynte reiselysten å komme tilbake, forteller han.

Samme sted

Sigrid reiste ut igjen allerede i april, og er med på et treårig prosjekt for Røde Kors. Det går ut på å bygge opp helsestasjoner i byen Batikalao. Ren flaks gjør at de får jobbe på samme sted denne gangen.

— Det skal bli kjekt å møte Sigrid igjen. Det er tøft å være uten hverandre lenge om gangen, men ved å drive nødhjelpsarbeid får vi noe unikt sammen som gjør forholdet sterkere, sier han.

Hjemme i Bergen jobber Svein ved Barnevernsvakten på Bergen politikammer. Sigrid er sykepleier og tilknyttet Kaia-prosjektet. Erfaringene deres fra Norge er nyttige.

— Barn er like når det gjelder kriser. Hvis noen har vært utsatt for traumatiske opplevelser er det de samme mekanismene som slår ut. I Norge er det mulig å gjøre noe med omgivelsene for at barna skal få det bedre. Slik er det ikke i krigsrammete områder, forteller han.

I Sierra Leone og Liberia jobbet han med å avvæpne barnesoldater, registrere hver enkelt, og gi barna helsesjekk.

— Vi måtte få dem fysisk vekk fra krigshandlingene og inn i transittleire. Barna var livredde for hva slags straff de kom til å få. Men bare etter noen dager så vi markant forandring. Barn klarer å skyve ting unna. Selv om ikke alt er greit, så er det en god begynnelse, sier han.

På Sri Lanka er barnesoldatene allerede på plass i transittleire. Svein skal dermed følge dem videre tilbake til foreldrene eller skaffe dem fosterhjem.

— Vi må lete opp foreldrene og forberede dem på at barna kommer. Barna er blitt soldater under tvang, og det er ikke alltid enkelt å få dem hjem igjen. Mange av barna har drept sine egne familiemedlemmer som en del av manndomsprøven for å bli soldat. De måtte også kutte av armer og ben på små babyer. Vi kan ikke gi noen barndommen tilbake, men prøve å hjelpe dem der de er nå, sier han.

Sterke inntrykk

Å drive hjelpearbeid i krigsrammete land har gitt Svein en ny dimensjon på livet.

— Jeg får mye mer av de menneskene jeg møter enn det jeg selv kan gi. Livet mitt blir beriket, og jeg er ikke lenger så hektet på å finne enkle forklaringer på ting, sier han.

Noen opplevelser har satt ekstra sterke spor. I Liberia møtte Svein en åtte år gammel jente som ikke ville slippe hånden hans. I lang tid fulgte hun med ham overalt.

— Hun ville være med meg tilbake til Norge. Det gikk selvfølgelig ikke, og avskjeden med henne var ikke god. Men tenker du bare med hjertet kan du bare reise hjem med en gang. Da er du ubrukelig. Vi kan ikke redde hele verden, og må ha tro på de små stegene, sier Svein.

Hver gang Svein er utenlands, lengter han hjem til familien og Bergen.

— Jeg tenker alltid at dette blir siste turen, men etter en stund kommer reiselysten tilbake. Livet er grunnleggende urettferdig, og jeg vil reise for å hjelpe så lenge helsen holder, sier han.

Denne gangen blir ekteparet borte i ett år, og i mars feirer de 50-årsdagen til Sigrid.

— Det er bare å komme. Vi skal ha åpent hus på Sri Lanka, sier han.