Norge fikk ikke et demokrati slik vi forstår det i dag med blant annet allmenn stemmerett, frie valg, organisasjons— og ytringsfrihet. Faktisk var det bare 10 prosent av befolkningen som fikk stemmerett, og de var menn. De måtte ha fylt 25 år og sverge ed til konstitusjonen, og tilhøre en av disse gruppene:

  • Nåværende og tidligere embetsmenn
  • Gårdbrukere på landet som eide eller leide skattbar jord
  • Handelsborgere i byene
  • Menn i byene som eide en eiendom som var verdt minst 300 rigsbankdaler sølv. Kvinner, tjenestefolk, pensjonister, arbeidere eller andre som sto i avhengighetsforhold til andre ble holdt utenfor det gode selskap.

Retten til å samle og organisere seg var svært begrenset. Den såkalte konventikkelplakaten forbød religiøse forsamlinger utenfor statens kontroll, et forbud som ikke ble hevet før i 1842. Politiske partier eksisterte ikke. Tilløpene til politisk organisering disse årene ble kritisert og man forsøkte også å forby dem. Dette var et område hvor eneveldets autoritære arv brukte lang tid på å forsvinne.

Selv om Grunnlovens paragraf 100 ga trykkefrihet, var det fortsatt langt fra ytringsfriheten vi kjenner i dag. Oppmuntring til ulydighet mot lovene, ringeakt for religion, sedelighet eller de konstitusjonelle makter kunne straffes, og reglene for ærekrenkelse var strenge. Mange som utfordret bestemmelsene ble utsatt for offentlig tiltale, og truet med svært strenge straffer.

Norge var likevel mindre udemokratisk enn sine naboland i Europa.