— Eg stelle meg sjølv, hente ved og hekle litt. Tykkje det er kjekt. Einsamt e det ikkje, eg e van med ditta live og trivst åleine, forteller Brita Grønsberg.

Hun legger en ny vedskie inn i ovnen. Det knitrer i den tørre veden når flammene får tak. Ute er det iskaldt. Det kraftige snøfallet dagen før har fått brøytebilen til å ta turen opp den bratte, svingete veien til det verneverdige gårdstunet der Brita har bodd hele sitt liv. Gården har vært i familiens eie siden 1854. Men her har det bodd folk lenge. Stabburet har tømmer som er tidfestet til perioden 1510-1650.

Brita har pyntet seg. Hun har blomstrete bluse og mørkeblå kjole med knapper foran. Det grå håret er samlet i en knute i nakken. Hun har vasket seg i vann som hun har varmet på vedovnen i stuen. Kulden har fått vannet i springen til å fryse.

Rørleggeren som Brita ringte til en uke før jul, mente han hadde det så travelt at han ikke kunne komme hjem til den gamle damen før høytiden er over. Brita protesterte ikke. Har han ikke tid, så er det vel ikke noe å gjøre med det, mener hun. Ute på kjøkkengulvet står to store melkespann med vann som svigersønnen har kjørt opp til henne.

Langs ene veggen i stuen står sengen pent oppredd. Med et vakkert, hvitt sengeteppe som Brita har heklet. På nattbordet ligger bladet «Helsing frå kyrkja». Over sengen henger et par Jesus-bilder og noen familiebilder. «Ha medlidenhet ti hver sjel har sin strid» er budskapet på en innrammet tavle som henger på veggen. De to dørene som går inn til stuen, har Brita rosemalt. Den store bjelken i stuetaket er også utførlig dekorert med rosemaling, i likhet med kråskapet i stuen. Familiebildene står oppstilt tett i tett. Brudebilder. Barnebarn. Bursdagsfeiringer.

Noen blomsterbuketter står på bordet. En dag for ikke så lenge siden, banket det på døren til Brita. Da hun lukket opp, sto ordføreren og kultursjefen ute i den lille gangen. De kom for å gi henne blomster i anledning filmen «Min bestemor» som barnebarnet har laget om Brita. Da den ble vist i ungdomshuset i Vik for fire uker siden, møtte mange av sambygdingene hennes opp.

Nesten alle var der. Bortsett fra Brita. Hun orket ikke å gi seg i vei ned til bygden så sent på kvelden. Dessuten liker hun ikke så mye oppstyr. Det blir det jo gjerne når man blir lokal filmstjerne. Og i kveld - på selveste julaften, blir dokumentarfilmen om Brita sitt liv vist på TV2. Men det tar damen med fatning. Det verste var tross alt over da bygdefolket hadde sett filmen og attpåtil likte det de så.

At barnebarnet, Jan Inge Skogheim, som er frilansfotograf i TV2, skulle lage et eget fjernsynsprogram om Brita, kom overraskende på henne.

— Han tykte eg levde so heilt annleis liv enn dei som levde i Bergen. Eg tykkje eg e eit vanleg menneskje som ingen kan bry seg om. Det e kjekt på ein måte, men eg tykkje det blir so mykje oppstyr, sier Brita. Hun sitter på sengekanten med hendene i fanget. Fotografen tar bilder. Brita synes det blir i meste laget.

— Hadde han no hatt noke å fotografera på, spøker hun.

Etter at mannen Olav døde for ti år siden, har Brita bodd alene på gården. Hun forteller om oppveksten. Som enebarn måtte hun tidlig hjelpe til med alt arbeidet. Da Brita var jentunge, var hun med bestemoren på stølen. Da bestefaren ble syk, og bestemoren ikke lenger kunne forlate ham alene hjemme, var Brita tolv år og alene på stølen. Foreldrene hennes arbeidet støtt. På stølen var hun oppe før klokken fem om morgenen, melket seks kyr og separerte melk før hun dro hjem til gården for å hesje og rake. Olav ble hun kjent med da han kom som dreng til gården. Han hadde mistet faren da han var ti år, var eldst av fem søsken og vant til hardt arbeid. De giftet seg i 1945. To år senere overtok de gården.

— Det va ikkje noke latmannsliv, det einaste vi hadde va slåmaskina. Men det va fine, gilde kveldar på stølen. Olav va i fullt arbeid her, mor passa ungane og far va med te han va over 80 år. Eg har alltid likt å arbeida. Vi gamle har det forferdeleg godt no. Vi får penga i posten, sier hun.

I fjor sommer kom Brita tilbake til stølen i helikopter som barnebarnet hadde bestilt. Det var en stor opplevelse for henne. Sist jul var dattersønnen i lag med bestemoren på gården og filmet. I år skal hun som vanlig være alene på julaften, 1. juledag kommer to av de tre døtrene med familiene deres på middag.

Brita vet hun er den siste i slekten som kommer til å bo på gården. Når hun er borte, kommer hjemplassen til å være feriested for familien.

— Det går ikkje an å leva slik lenger. Eg syte litt for at eg ikkje veit kor lenge eg skal gå her å vakle. Eg legg ikkje nokon slags plana, eg e so butten te plassen og fjellet. Beina mine klikka, men eg ve heller at det klikka i føtene enn i hove, sier Brita.

HELE LIVET PÅ GRØNSBERG: Brita Grønsberg får hjelp til gulvvask og handling, ellers klarer 86-åringen seg selv. Hun er ofte ute og henter ved.<p/>FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN