• No tar det helt av her, roper Per Tormod Hjellum ivrig mens han spiser hamburger og vrikker på rompen i takt med Brann-sangen.

Sammen med over 250 andre psykisk utviklingshemmede fra hele Bergen storkoste han seg under åpen dag på Christiegården dagsenter.

— Jeg har kastet ball og løpt stafett, sier Mona Leganger og fniser.

Hun blir litt flau og gjemmer hodet under jakken, men etter en liten stund titter hun frem igjen og smiler fra øre til øre.

Mona kommer fra Spelhaugen dagsenter, og kjenner ikke så mange fra Christiegården. Men når bandet «Tull og Tøys» spiller Madam Felle, mister hun alle hemninger og slår hendene i bordet og vifter med beina.

— Vi har vasket opp og laget røre til lappene. Du kan tro vi har hatt mye å gjøre, forteller Sabina Røe mens hun smatter på et hamburgerbrød.

Ok med bergenske slagere

Hun og venninnen Britt Mattisen er med på kjøkkengruppen ved Christiegården og synes det er ypperlig at det kommer så mange på besøk.

— Går det bra? spør aktivitør Elin Flaktveit.

— Yes, svarer Britt og drar tommelen umiddelbart opp i været.

Hun bryr seg ikke om at det begynner å hølje ned midt i hamburgerspisingen. Bare hun får hetten over hodet, kan det regne så mye det vil på hamburgeren.

Jan Terje Lokøe har med seg favorittkassetten sin som han håper de skal få tid til å spille. «The Beat Party» med «The beat goes on».

Han har spist minst tre hamburgere med hele ansiktet. Nå har han lyst på sjokoladekake. Så får det være så som så med musikken. Det er tross alt ikke så verst med bergenske sangslagere.

— Du må snakke med Kjerstin. Hun bor nede ved Brann Stadion. I dag steker hun lapper, forteller Sabina og drar meg bort til pølseboden.

— Spis. Det er helt gratis, sier Kjerstin Larsen og legger en lapp i hånden min. Etter en kjapp hoderegning mener hun å ha stekt 200 lapper, minst.

Trenger å møte hverandre

— Jeg tror de synes det er kjekt å treffe andre psykisk utviklingshemmede. Før traff de hverandre på store institusjoner som Vestlandsheimen. Nå bor de i små bofellesskap, hvor de lett kan bli isolert, sier Elna Ekmann, avdelingsleder ved Christiegården.

Hun synes det er vanskelig å beskrive gleden hun føler ved å jobbe med utviklingshemmede.

— De har en sånn smittende livsglede. Derfor synes jeg at så mange som mulig burde komme hit når det er åpent hus, sier Elna som har jobbet med utviklingshemmede i mange år.

Gass med stemmebåndene

— Hvor har du vært, Billy Boy, Billy Boy. Hvor har du vært, kjære Billy.

Sabina trykker munnen mot mikrofonen og gir gass med stemmebåndene.

Bandet «Tull og Tøys» har åpnet scenen, og nå strømmer det til med folk som vil synge favorittsangen sin.

— Musikk har en utrolig virkning på psykisk utviklingshemmede. Fra å sitte passivt på en benk, kan de bli vanvittig glade og hoppe opp og ned over en liten trall, forteller aktivitør Elin.

Og det er akkurat det Per Tormod Hjellum gjør. Han elsker å danse. Hele hagen til Christiegården bølger opp og ned av danseglade.

— Jeg synes vi skulle hatt åpen dag hver uke, smiler Mona som ikke vil reise tilbake til Spelhaugen dagsenter.

En har funnet seg en krok under et tre hvor han tar seg en liten høneblund.

Det får tross alt være nok baluba for en dag.

LITT FLAU, MEN DET GIKK OVER: Mona Leganger koste seg på åpen dag for psykisk utviklingshemmede ved Christiegården. Litt flaut til å begynne med, men da Madam Felle strømmet ut av høyttalerne, mistet hun alle hemninger.
FOTO: CHRISTINA KRÜGER