Mange forbinder haier med lumske ryggfinner som glir gjennom vannflaten, og tenker på historier om mennesker som blir angrepet mens de koser seg med et bad eller på et surfebrett i fjerne farvann.

Men haier finner vi også i norske farvann, gjerne nær kysten og våre egne badeplasser.

Det er et titalls haiarter som er vanlige her hjemme, og den aller vanligste er pigghå. Mange millioner av dem svømmer rundt i Nordøst-Atlanteren.

Men det er likevel ingen grunn til bekymring. Disse opptil vel en meter lange fiskene spiser hovedsakelig andre fisker, slik som torsk og sild, og badeturister står ikke på menyen.

Over hele verden

Pigghå har en verdensomspennende utbredelse, men de man finner i Nordøst-Atlanteren regnes som en egen bestand.

Den finnes fra Biscaya til Barentshavet, og merkeforsøk på slutten av 1950-tallet viste at bestanden vandret fra et sommerområde ved Skottland og et vinterområde i norske farvann.

GLUPSK: De fire haitypene som har tatt livet av flest mennesker i uprovoserte angrep, er hvithai, tigerhai, oksehai og oseanisk hvittipphai. Andre haier som kan angripe mennesker, men som sjelden gjør det: Kortfinnet makrellhai, grå revhai, svarttippet revhai, hammerhai, blåhai, silkehai, sitronhai og galapagoshai. På bildet er en grå revhai.
Andrea Comas (Reuters)

Tilsvarende merkeforsøk på 70-tallet viste en sørligere utbredelse med sommerområde sør i Nordsjøen og vinterområde ved Skottland. De senere år er fangstområdene igjen flyttet nordover og fiskere langs kysten av Sør— og Midt-Norge melder om store fangster.Vi vet ikke helt hvilken betydning våre farvann har for bestanden nå for tiden, men mye tyder på at den i stor grad føder ungene sine her.

Strenge regler for fiske

Den nordøstatlantiske pigghåbestanden har utvilsomt vært svært stor og har gitt grunnlag for et verdifullt fiskeri i mer enn hundre år.

Fisken ble inntil nylig mye brukt som matfisk i Storbritannia og Tyskland.

I perioden 1950- 1990 ble det rapportert fangster som tilsvarer flere titalls millioner individer hvert år. Men dette fisket var ikke bærekraftig og bestanden ble gradvis redusert gjennom hele denne tidsperioden. I 1990 var kun 20 prosent av størrelsen like etter annen verdenskrig.

Etter dette har fisket avtatt betydelig, og særlig i de siste årene er det innført strenge reguleringer i de fleste land der den forekommer. Selv om vi ikke har noen tall på bestandsutviklingen i norske farvann, så er det derfor god grunn til å regne med at den er økende.

Ufrivillig i garnet

Pigghå danner store stimer, og hvis man først får pigghå i fangstene, er det lett for at det blir i store mengder. Dette kan være et problem både for bestanden og for fiskerne.

Store fangster var gunstig for fiskerne da fisket var tillatt, men kan være et stort problem nå når man ikke lengre får lov til å drive et direkte fiske etter pigghå.

Siden stimene består av samme kjønn og størrelse, så kan fangst av store stimer med gravide hunner gjør et tilsvarende stort innhogg i den fremtidige forekomsten av nyfødte yngel.

Hunnene blir sent kjønnsmodne og føder bare et fåtall (7- 15) levende unger etter at de har gått gravide i to år før de igjen starter med neste kull. Derfor er produksjonen lav og pigghå er i likhet med mange andre haiarter betraktet som spesielt sårbar for overbeskatning