Helle C. Aarnes

Så la meg herved foreslå: ved kaffebarene.

For babyer har ingenting på kaffebar å gjøre. Kaffebarer er for oss klisjévoksne.

De er urbanitetens høyborg. De serverer espresso, ikke pupp, og er et av få steder der «melk» ennå er melk. Kumelk.

Forleden søndag vaglet jeg på en kaffebarkrakk. Timer tidligere hadde jeg vaglet på en ordentlig barkrakk, men det var en idyllisk dagen derpå — til en urbanmor inntok stedet med en illsint toåring og en gretten baby. Vognen ble plassert på vesken min, toåringen på en barkrakk. Han satt som en konge og skrek så melkeskummet skvatt. Mor leste eventyr med høy stemme. Og den eneste som klarte å overdøve dem, var babyen. Et barn med betydelig lungekapasitet.

Blikk ble vekslet. Menn tok sine tidsskrifter og gikk. Kvinners biologiske klokker stoppet synkront å tikke.

Men ungene skreik, og urbanmoren lot seg ikke affisere.

På vegne av vanvittig mange var det på tide å slå - alarm! For der babyer har babybio, babydans, babymassasje og kurs i afrikansk babybæring (yes), har jeg cocktails, et lusent utvalg menn - og kaffebarer. «Kaffebarene er mine», tenkte jeg. Og mens mor balanserte barn, eventyrbok og seg selv på barkrakken, trippet jeg til disken, kjøpte en dagens, og smalt den i bordet foran henne. «En kaffe», sa jeg. «Take away.»