HVEM SOM KOM HJEM til Erik Waaler denne natten, vet vi ikke. Alle de sentrale aktørene i BDS-systemet fra den gang er døde.

At duoen Thomas S. Falck og hans svenske venn Marcus Wallenberg sto bak, er ikke usannsynlig. Forsiktig sagt. Falck var gudfaren i BDS. Han hadde eget kontor og egen sekretær på Bradbenken lenge etter han gikk av som direktør og styreformann i 1960. Wallenberg kjente Falck fra mange år tilbake, de sto sammen bak etableringen av SAS. Wallenberg var en viktig finanskilde for «Bergenske», blant annet gjennom Swiss Scandinavian Bank.

Men det var neppe de to alderstegne herrene som tok seg en nattlig utflukt til Seiersbjerget denne dramatiske kvelden.

TIDLIGERE SAMME KVELD var det en herremiddag hjemme hos Erik Waaler. Her møtte de fleste avdelings— sjefene i «Bergenske» for å drøfte situasjonen.

Representantskapets formann, Gunnar Greve senior, hadde tidligere varslet at ingen av de 11 sjefene hadde tillit til sin toppsjef. Derfor måtte han gå.

Men ni av avdelingssjefene sa at dette var feil. De hadde for øvrig ingen tillit til hans nestkommanderende, Hans Falck, som var sønn av den mektige Thomas S.

Og der har vi hele maktspillet:

Bak kulissene på Bradbenken 1 hadde det gjennom årene dannet seg to fløyer; «Falck-fløyen» med familiene Falck, Wiig og Kuhnle, og «Waaler-fløyen», der støttespillerne i hovedsak var Erling Wærenskjold, toppsjefen i Norsk Kollektiv Pensjonskasse, og det man kalte «kretsen rundt ham». En av Waalers gode venner var også Wallendahl-sjefen, senere britisk konsul i Bergen, Kjell Espelid. Da middagen var slutt hadde herrene på Seiersbjerget seieren inne. Trodde de.

Waaler ville vinne generalforsamlingen.

TIDLIG NESTE MORGEN innkalte Erik Waaler sine støttespillere til sitt kontor, som for øvrig lå vis-à-vis Hans Falcks. Her fikk de den svært overraskende beskjed: Jeg trekker meg.

På generalforsamlingen senere samme dag gikk både Waaler og Hans Falck av.

Waaler emigrerte, først til Indonesia, senere til Sveits. Der døde han barnløs, i april 1991. Sin formue donerte han til et fond som kom BDS-pensjonistene til gode.

Et ubeskrevet blad, Christopher Stockinger, ble nedkalt fra Vesteraalske Dampskibsselskap for å ta over BDS.

— Men det var bare for å holde stolen varm til neste arvefølger, som er sentralt plassert kilde formulerte seg.

For snart kom Jens Kuhnle (35) på plass i den kanskje fremste stillingen i Bergensk shipping. Han var sønn av Halfdan Kuhnle, mangeårig styremedlem i BDS, og styreformann i Bergens Privatbank fra 1961-65. Jens Kuhnle hadde gått gradene i «Bergenske», men han var ingen sterk leder, skulle det vise seg.

DET ER INGEN HEMMELIGHET at Jens Kuhnle slet med store personlige problemer. Men i hans tid etablerte BDS både den nye Englandsfarten gjennom Fred. Olsen Bergen Line, og cruisefart i USA gjennom Royal Viking Cruise Line, sammen med Nordenfjeldske og senere A. F. Klaveness & Co.

Imidlertid så alle at Kuhnle ikke kunne fortsette i en så utsatt stilling. Hans personlige vansker tårnet seg opp. I kulissene ble det jobbet med en løsning, der både jurister og familien var engasjert.

Løsningen kom i juni 1976 da Jens Kuhnle fratrådte, og jakten på en ny sterk leder ble satt i gang.

13. desember 1976 fikk Jens Kuhnle et massivt hjerte infarkt, og falt død om hjemme hos sine foreldre, dagen etter BDS skulle markert sitt 125-årsjubileum.

Men to dager før, lørdag 11. desember, kunne Bergens Tidende trykke en kunngjøring fra styreformann Gerhard Sundt. Der het det at man ikke ville markere jubileet, da ingen forberedelser var gjort. «Av grunner De vil forstå er dette ikke skjedd», sto det i kunngjøringen.

Det var imidlertid ikke mange i Bergen som skjønte hva som lå bak denne kryptiske kunngjøringen.

TO MANN MED BAKGRUNN fra det amerikanske McKinsey-selskapet ble nå hentet til Bradbenken. En bulldoser og en regnemester, som de ble kalt. Deres egentlig navn var Torstein Hagen og Rolf Skaarberg. Deres innsats gjennom det som senere er kalt jappetiden, er vel dokumentert. De skaffet penger i kassen, mange penger. Problemet var at de gjorde det ved å selge unna. Englandsruten gikk til DFDS, over natten. De fire hurtigruteskipene, med lyriske navn som «Midnatt-sol», «Polarlys», «Nordlys» og «Nordstjernen», ble solgt nordover.

Og det fortsatte.

Til slutt var det bare to båter igjen som seilte med de berømte svarte skorsteinene med hvite striper: Slepebåtene «Titan» og «Vulcanus». Men også de forsvant.

Etter en langpining og maktkamp med mange hundre millioner i potten, endte det til slutt med en fusjon mellom restene av «Bergenske» og Kosmos i Sandefjord. Det var ingen lykkelig løsning, sett med bergenske øyne.

Alt forsvant.

Bortsett fra kunsten og arkivene. Den betydelige samlingen av kunst fra Bradbenken ble værende i Bergen, delvis på museer og delvis i offentlige samlinger.

Mens arkivene for 130 års dramatisk historie havnet på Bergens Sjøfartsmuseum. Der ligger de trygt.

OM DU RUSLER ut på Bradbenken i dag, er det lite som minner om fordums storhet. De stolte kontorene er overtatt av ulike aktiviteter, som fagforbund, offentlige tilsyn, Kirkelig Fellesråd, advokater og Maltas konsulat (!)

Bygget rett bak huser det som en gang var Orion Hotel (Thon), som i likhet med Hotel Bristol, Hotel Norge, Solfonn, Dr. Holms, Finse hotell og andre er solgt ut av «Bergenske» for lengst.

Men dypt inne hos L. J. Mowinckels rederi ligger de juridiske rettighetene til det Bergenske Dampskipsselskab, med tilhørende herligheter. Om de vil, kan de når som helst gjenopplive BDS.