Ved den tredje falleferdige tømmerbroen slo jeg leir, og var dermed langt inne i Okavango-deltaets sumpvillmark. Utallige fargerike fisker svømte oppover elven, og det rene vannet gjorde det lett å studere den frodige undervannsvegetasjonen.

Et par dorske flodhester gjespet seg inn i skumringen. Krokodillene gjemte seg i sivet. Jeg glemte farene og stupte naken, litt redd, men likevel glad inn i vannet som hadde fraktet seg selv den lange veien – helt fra Angola.

Størknet svette, støv og skitt ble skyllet vekk. Det var en sann nytelse å være helt alene og så nær det opprinneligste av det opprinnelige. Livsgleden ga meg nok mot til å prøve et par svømmetak mot sivet.

Afrikas hjerte

Dette er Afrikas hjerte. Her går villdyrene fritt omkring, og det er langt mellom hvert menneske. Selv om det fantes offentlige transportmidler hit, ville nok mange betakke seg på å dra. Den beryktede Tse-Tse-fluen har herjet i dette området, og sovesyken gir den evige hvile. Men det tenkte jeg ikke på der jeg lå og vaket i det jeg oppfattet som en forbedring av Edens have.

Bastante Bavianer

På broen hadde jeg fått en tilskuer. En bastant bavian var i ferd med å prøve klærne mine. Bavianer har skarpe tenner og jeg lot frivillig garderoben skifte eier. Fornøyd og nydresset forsvant min forfader inn i buskene, og jeg kunne gå trygt opp til teltet for å tenne bålet.

Mens jeg satt og drakk kveldsteen ble jeg forstyrret av motordur. Den ble stadig sterkere. En terrengvogn var på vei gjennom krattet, og etter noen minutter braste et lokomotiv av en bil inn i leiren. Sjåføren, som også var den eneste passasjeren, presenterte seg som Lars Elvenes, U-hjelpsarbeider. Elvenes var på vei fra Mababe, en landsby i det nordøstlige hjørnet av Botswana. Han skulle vestover mot Namibias grense for å lete etter vann til San-folket (buskmennene), som hadde store vanskeligheter etter den langvarige tørkeperioden. Buskmenn i dette området lever enten som samlere og jegere eller som slaver for Herero-folket. De blir hundset av hvite og svarte, og befinner seg nederst på den menneskelige rangstige.

Lars Elvenes har lenge følt sympati med verdens urbefolkning. Etter å ha arbeidet blant indianerne i Amazonas ugjennomtrengelige jungel, bestemte han seg for 23 år siden å flytte til Kalahari i et forsøk på å hjelpe San-folket til å bedre sitt livsgrunnlag.

I dag er han eier av og leder for bedriften ”United Development (UNIDEV)”. UNIDEV har gitt vesentlige bidrag til utbygging av infrastrukturen i ufremkommelige områder i det nordlige Botswana.

Hvor er livets mening?

Neste morgen slo jeg ned teltet, pakket sekken, og bestemte meg for å bli med denne eventyreren på leting etter livets mening i Kalaharis halvørken.

-San-folket har et annet forhold til regn enn dere bergensere, påsto Elvenes idet han kappkjørte med en struts som sprang elegant over savannen. Hvis du kommer til en landsby og det begynner å regne samme dag, vil du automatisk bli omgjort til en gudeliknende skikkelse. Regn betyr liv, og han som kommer med regnet er livgiveren.

-Dessverre kan du ikke gjøre regning med en slik total forbedring av status på turen vår. Langvarig tørke gjør det langt mellom hver regnbyge. Buskmannen kan ikke basere seg på regnvann, og tørken er med på å ødelegge hans selvstendighet.

Frihet til San-folket

Den halvtonns tunge vannpumpen er solid surret fast bak på lasteplanet. Likevel kaster den voldsomt på seg og setter fjæring og støtdempere på harde prøvelser når vi humper oss frem blant acacietrær og over tornebusker som skriker fiendtlig i det krasse møtet med panseret. Pumpen er beregnet til en bosetting i Kaure. For et halvt år siden ble det satt i gang brønngraving i denne landsbyen. En vannholdig brønn vil gi større frihet til San-folket. Den vil gjøre dem i stand til å holde kveg og geiter, og gi dem mulighet til å dyrke jorden.

Etter to døgns kjøring er vi endelig fremme i Kaure, og jeg får oppleve befolkningens spontane glede over igjen å møte Lars Elvenes. Han er høyt elsket på disse trakter. Hans misunnelsesverdige evne til å omgås det virkelig primitive, og hans smittende glede over å være så i pakt med naturen og det naturlige har gitt ham mange venner blant dette steinalderfolket som snakker med klikkelyder. Han er ingen sosialantropolog som skal fullføre sin hovedoppgave, han er en hjelper – og det vet de. De glemmer ikke så lett at han besluttsomt dro den svære samekniven sin og halshogget en mambaslange som truet medisinmannens yngste datter for to måneder siden.

Etter den obligatoriske høflighetsvisitten fra hytte til hytte og måltidet ved ildstedet, går vi samlet for å inspisere brønnen som skal gi dette folket nytt håp i form av dyrking av mais og sorghum. Skuffelsen var stor da det viste seg at den tretti meters dype brønnen inneholdt fossilt vann. Et halvt års arbeid til ingen nytte. Vannet var saltholdig. Vi brukte fire dager på å finne et nytt sted som kanskje ville krone seks nye måneders arbeid med større hell.

Kulemat

I grålysningen bar det videre inn i et område som ikke engang aner om iPoden, DVD-en eller hamburgerens eksistens. Vi tok med oss en buskmann fra Kaure som stifinner. I Xai-Xai bunkret vi vann og forberedte oss mentalt på å krysse en strekning uten noen som helst bosetting. Vi hadde fått opplysninger om at det var mulig å forsere villmarken ved å fortsette vestover mot Namibia for så å sette kursen nordover langs grensen. Etter ca. hundre kilometer skulle vi ta retning øst. Dersom navigeringen ikke ble for vill, kunne vi gjøre regning med å være i Dobe, en større buskmanns landsby, etter noen døgn.

-All brønngraving skal skje for hånd, sier Lars Elvenes, og slår giret ned i firehjuls klatreposisjon. Det gjelder om å ansette så mange folk som mulig. Helst hele landsbyer. Jeg har budsjett til å betale folk 20 kroner dagen. Dette kan synes lite, men buskmennene arbeider for sitt eget lokalsamfunns beste og kjemper således for et reelt alternativ til fraflytting med forslummingstilværelse rundt større byer. På slutten av apartheid perioden ble buskmennene fra disse områdene vervet som leiesoldater for Sør-Afrika på den andre siden av Namibias grense. Buskmennene fikk en bonus for hver SWAPO-skalp de klarte å kappe. De hadde ingen forutsetning for å vite hva den såkalte fienden egentlig sto for. Sør-Afrika utnyttet denne situasjonen til fulle ved at de leide buskmenn som spormenn mot SWAPO og brukte dem som kulemat når de sendte dem først inn i felten.

Dødsslitne sjeler

Vi tok oss langsomt frem i det høye gresset langs grensegjerdet. Bilen hadde vanskeligheter. Gresset skjulte store steiner og kjempemessige hull i bakken. Farten var sjelden mer enn ti kilometer i timen. Vannet kokte og vi måtte stadig ut å rense radiatoren som var blitt tilstoppet av dritt. Stemningen om bord var laber. Ville fartøyet vårt tåle den store påkjenningen? Å stå fast i dette grenselandet var ikke en opplevelse som tiltrakk oss. Vi klarte heller ikke å presse oss over de mange og bratte åsryggene, og måtte ta omveier i store halvsirkler rundt høydene.

Da bar det rett inn i krattskogen – uten kompass. Her ble buskmannens stifinneregenskaper til uvurderlig nytte. Han løpte med antilopenes årvåkenhet foran bilen og pekte ut kjøreretningen. Hver gang brakte han oss tilbake til grensen som vi visste gikk i nord-sør retning. Det var noen dødsslitne sjeler som ankom Dobe i det sparsomme lyset fra en blek halvmåne.

-Du kan ikke gjøre noe for dette folket hvis du unnlater å leve og å bo sammen med dem og på deres premisser, sier Elvenes. Vi sitter rundt bålet med en storfamilie. Alle spiser grøt med hendene fra den samme gryten.

-Noen tror at u-hjelpen fungerer best når vi sender eksperter med høy lønn til planleggingskontorene i FN eller de store hovedstedene. Men dersom vi ønsker å gjøre noe som kan oppfattes som en forbedring av livssituasjonen for de fattigste av de fattige, tror jeg vi må velge en annen innfallsport. Vi må gi avkall på våre antiseptiske vaner og ikke være redd for å adoptere urbefolkningens måte å se verden på. Klarer vi dette får vi en større forståelse av hvor skoen trykker, og kan følgelig gå direkte inn der behovet er størst.

I Dobe skiltes våre veier. Kalahari-Lars skulle finne vann til buskmennene, og jeg ville videre til Tsodilo-fjellet for å se San-folkets eldgamle hulemalerier.

Hvordan fungerer dagens u-hjelp? Si din mening i kommentarfeltet under:

Tørken setter sitt preg på livet i Dobe.
Ketil Hofslett
San-folket leter etter en fremtid for seg og sine.
Ketil Hofslett
Alle ønsker vi å vise oss fra vår beste side.
Ketil Hofslett
Mens vi venter på regnet.
Ketil Hofslett
Leger tiden alle sår?
Ketil Hofslett
Hererofolket ble massakrert i Tysk Vestafrika (Namibia). Overlevende ble fordrevet hit.
Ketil Hofslett