Torsdag morgen denne uken står «Tuva» på parkeringsplassen utenfor skolen hun går på. Inni henne hamrer hjertet alt for kraftig, hun svetter, luftrøret tetter seg, hun får ikke puste. Hun har grått på veien til skolen, tørket vekk tårene og forsøkt å ta seg sammen.

«Tuva» snur og reiser hjem igjen.

Hun orker ikke, sier hun, å være med på undervisningen denne gangen heller. Inne i klasserommet er det mange ukjente fjes. Hun har ikke kontroll på hvem som er der. Hun får anfall av panikkangst.

— Det er et mareritt, sier kvinnen i 20-årene.

Blåmerkene

I 2010 anmeldte Tuva en voldtekt. De hadde vært på noen fester sammen. De flørtet. Hun var blitt med ham hjem.

Så langt er alle enige.

— Da han ble voldelig, prøvde jeg å gjøre motstand. Jeg skrek, sier «Tuva».

Gjerningsmannen har i avhør sagt at det ikke var en voldtekt.

Alle de dokumenterte skadene, blødningene og merket etter kvelertaket, blåmerkene på lår, armer og midje var resultat av for ham normal voldsbruk under sex, ifølge mannen.

— Etterpå kunne jeg ikke sitte på dagevis, sier «Tuva».

På legevaktens voldtektsmottak tok de bilder av skadene hun var påført. Hun gikk dit da blødningene ikke stoppet. Tuva husker hvordan det virket som noe inne i henne holdt på å komme ut av kroppen hennes.

En av 88

Når det skjer en overfallsvoldtekt, fyller landets journalister sine aviser, nettaviser og eter med historier og beskrivelser, siktelser og etterforskning. Vi spør jenter og kvinner om de er redde når de går ute på gaten. Og ikke helt uten grunn: For to uker siden ble to menn siktet for voldtekt utenfor Den Nationale Scene, midt i Bergen sentrum.

De to mennene ble filmet mens de fysisk holdt igjen en kvinne i 20-årene.Men selv om overfallsvoldtektene får mest oppmerksomhet, dominerer helt andre kategorier statistikken. I fjor var én av 88 anmeldte voldtekter i Hordaland politidistrikt det som politiet definerer som overfall.

Resten, den store majoriteten av voldtektene, er hovedsakelig i tre kategorier: Såkalte relasjonsvoldtekter (i parforhold) og sårbarhetsvoldtekter (andre tillitsforhold, for eksempel en sykepleier som forgriper seg på en pasient) er to av dem.

Den tredje, og ifølge Oslo politidistrikt den desidert største, er kategorien «Tuva»s historie havner innenfor: Voldtekter knyttet til fest.

Av alle voldtektsanmeldelsene Oslo politidistrikt fikk inn i 2010, var en tredjedel festvoldtekter.

Mistanken

Først over en måned senere anmeldte «Tuva» mannen. Han er ikke tidligere domfelt for voldtekt.

«Tuva» forklarer ventetiden med at hun var redd.

— Du får deg et sjokk. Jeg tenkte han kom til å komme etter meg. En jeg stolte på fortalte hvor farlig det kunne bli for meg. Den første tiden ble jeg overtalt til ikke å anmelde det.

Ellen Eikeseth Mjøs er «Tuva»s bistandsadvokat.

— Saken hennes er en typisk voldtekt. De er bekjente, det er bare de to i rommet og ingen utenforstående vitner, sier Mjøs.

Saken ble henlagt av påtalemyndigheten på bevisets stilling. Det betyr at «det fortsatt eksisterer mistanke, men at påtalemyndigheten ikke anser bevisene sterke nok til domfellelse,» som Justisdepartementet skriver.

Selv er Mjøs overrasket over at saken ble henlagt.

— Alle blødningene og blåmerkene er journalført, sier hun.

— Politiet sa de skulle pågripe ham, men det skjedde aldri. Selv om de sitter med bildene, alle bevisene de kan få, rett foran seg, sier «Tuva».

Tar ikke buss

Festvoldtektene er de som oftest blir henlagt, ifølge Oslo politidistrikt. Nærmere to av tre anmeldte festvoldtekter i 2010 var året etter henlagt i hovedstaden.

Når hun tenker på hvor mye anmeldelsen har kostet henne, sier «Tuva» at hun angrer.

— Å anmelde voldtekten har ikke hjulpet meg. Saken er blitt halt ut, rippet opp i gang på gang. Jeg hadde overhodet ikke gjort det på nytt.

I gatene er bilen blitt sikkerheten. Hun liker ikke å ta offentlig transport, sier hun. Det blir for mange folk, for mye som er uoversiktlig. Og ikke minst, det er risikoen for å møte ham. Med bilen kan hun flykte når hun vil.

Fornemmelsen av kvelning

«Tuva» har vurdert å flytte fra landet, prøve å skape et nytt liv. Siden 2010 har hun vært helt og siden delvis sykmeldt, har gått til psykolog og deltatt på gruppesamlinger på krisesenter.

«Tuva» synes hun har fått det verre etter hvert. Hun har, sier hun, enda til gode å møte noen voldtektsoffer som sier «det går strålende».

— Jeg tenkte at jeg skulle komme meg videre og glemme det som hadde skjedd. Problemet er at du ikke gjør det. Fortsatt våkner jeg med den samme kvelningsfornemmelsen jeg fikk i 2010.