KJARTAN RØDLAND kjartan.rodland@bt.no

Kirkevergen i Bergen var så redd for konsekvensene at det var helt umulig å gjøre unntak fra reglene. Han tenkte på forfattere og andre kunstnere, politikere og andre som ville komme og påberope seg det de hadde gjort til samfunnets beste!

Eivind Viken er borte. Men det var ikke første gang han møtte den offisielle norske skrekk for «konsekvensene» om han skulle få takk for sin innsats. I 1947 utvandret han som en skuffet mann fra Norge og slo seg ned i Australia.

«Uten erfaring» Da hadde han forsøkt å skaffe seg et levebrød i etterkrigs-Norge. Han hadde kjøpt seg en tysk lastebil og startet transport. Men han trengte kjøreløyve, og da 20 slike løyver i gamle Haus skulle fordeles, fikk han nei. I motsetning til de andre søkerne hadde han ikke drevet transport tidligere. Mange av dem hadde lang erfaring i lastebiltransport – for tyskerne. Eivind hadde ikke gjort det. Han hadde sølt bort krigsårene der han satt ytterst på kysten med en radiosender og sendte meldinger til London om tysk militær aktivitet på det som i krigsårene var den virkelige fronten i Norges frihetskamp.

Hvem var denne Eivind Viken? Han fortalte ikke sin historie til noen, han hadde skrevet under på en taushetserklæring da krigen var over. Men Kåre Unneland fikk høre hva han hadde vært med på, og skrev det ned. Han sendte beretningen til kirkevergen i Bergen – men der møtte han bare skrekken for «konsekvensene».

Kong Haakon visste mer Ragnar Ulstein visste godt hvem Eivind Viken var. I Ulsteins bøker om etterretningstjenesten i okkupasjonstiden er det mange referanser å finne til den innsatsen Viken gjorde, sammen med andre som satte livet inn. En av dem var sunnfjordingen Atle Svardal, som falt for en tysk kule.

Kong Haakon visste også hvem Eivind Viken var. To ganger ble Viken bedt til privat møte med kongen, første gang i 1942 da en norsk Catalina reddet Viken, Ole Snefjellå og familien Chester, Petrine og Harald Saltskår over til England, senere, på slutten av krigen, da han sammen med andre ble hentet fra Rongevær over Nordsjøen. Han kom tilbake, og var i tjeneste på kysten da frigjøringen kom 8. mai 1945.

Ragnar Ulstein fortalte dette om Eivind Viken: Han meldte seg frivillig til vinterkrigen i Finland, og straks etter hjemkomsten deltok han i kampene i Kongsvinger-traktene så lenge det fantes håp – han var blant de frivillige som sammen med en offiser fortsatte kampene etter at alle andre hadde kapitulert. Deretter vendte han tilbake til Finland, ble internert, men kom seg via Russland, Tyrkia, Iran og rundt Afrika til England, der han kom i august 1940. I slutten av året var han med på å sette i gang radiostasjonen Pi, i tjeneste for SIS på kysten i Sogn og Fjordane. Der ble de værende i ni måneder og fikk sendt over 1000 telegram over Nordsjøen.

Det var her på kysten at den virkelige fronten gikk gjennom mesteparten av krigen. En kjede av radiosendere opererte langs Vestlandskysten fra Stavanger til Ålesund, og det var disse opplysningene som satte nordmenn og briter i stand til å rette stadig flere angrep mot den livsviktige tyske skipsfarten, med fly, MTB-er og ubåter. Tyskerne visste hvor farlig denne virksomheten var, og drev klappjakt på menn og sendere så lenge krigen varte. Senderne kunne også rapportere om tyske flåteavdelinger på vei nordover eller ut i åpent hav.

En sunnfjordsk-talende brite Spesielt dramatisk var redningsaksjonen i mai 1942, da en Catalina ført av senere general Finn Lambrechts reddet ut Snefjellå og Viken sammen med familien Saltskår. Mannen som ledet operasjonen fra britisk side, den sunnfjordsk-talende John Maurice Turner, ble den første utlending som fikk Krigskorset etter den operasjonen.

Kåre Unnelands beretning om Eivind Vikens innsats er den første samlede framstilling av en enestående krigstjeneste, full av dramatiske detaljer, og likevel bare et kort sammendrag av det som hendte. Men det er en beretning hentet fra kilden selv, det Viken selv fortalte mange år senere, og som stemmer godt med det Ragnar Ulstein og andre har fortalt. Også i Ivar Møllers beretning «Falsk fisker kaller London», som kom i 1999, finnes det henvisninger til «kollegene» Viken, Atle Svardal og bergenseren Gullaksen.

Viken overlevde krigen, men måtte gi opp i freden. Med ti pund i lommen gikk han i land i Australia og skapte seg en ny fremtid sammen med sin Olga. Nær Melbourne bygget de seg bungalow og hadde mange gode år til han stille sovnet inn 9. oktober 1999, 83 år gammel.

Bygdefolket visste også Han hadde ønsket en grav i hjembygda, og han fikk det, urnen er satt ned på Mjeldheim i Indre Arna. Myndighetenes siste hilsen var en regning på kommunale avgifter, 2670 kroner. Regningen er betalt, av Olga.

Men om ikke myndighetene så noe annet i ham enn enda en av disse som skal belønnes med unntak fra avgiftsreglene, så mente bygdefolket noe annet. 17. mai 1995 ble det avduket en bautastein med hans relieff på, utenfor Unneland skole. Den har teksten «Evind Viken – fridomskjempar 1940-1945. Sett opp av bygdefolket 17. mai 1995».

EIVIND VIKEN fotografert i England under krigen. Bildet er fra Austrheim kommunes samling, presentert i boken «Krigsår i kystbygder», Nordhordland Forlag.