Minneord av BT-journalist FInn Bjørn Tønder

Og det er den rungende latteren, glimtet i øget og den varme humoren fra kjuagutten Audun som først dukker opp når de som kjente ham tenker tilbake.

Og ærligheten og temperamentet. Han klarte bare ikke å styre kjeften sin, Audun, når han brente for noe. Det førte ofte til misforståelser og splid. Men den som led mest, var garantert han som alltid brydde seg om sine medmennesker.

— Jeg har ofte tenkt at jeg burde ha flyttet til Asia på den tiden jeg fortsatt vasset i penger. Bort fra stridighetene og krisene i familierederiene. Men jeg klarte ikke å forlate barna mine, Aril og Anja. Og jeg fant det dypt urettferdig at mine søsken skulle skjule et milliardimperium etter min far, mens den norske stat tapte enorme beløp på vår familie, sa Audun Reksten under sitt lange sykeleie. Han fikk god tid til å tenke gjennom sitt innholdsrike liv på slutten. Men han angret aldri på at han sa sannheten.

— Det var vondt med all uvennskapen det utløste i familien. Men jeg er overbevist om at mine søsken forsto meg. Etter hvert. Og jeg takker Gud for at jeg hadde Aril og Anja, sa 70-åringen som insisterte på å få dø i sitt eget hjem. Fredag klokken 12.15 var det slutt.

Trass gullskjeen i munnen hadde han en tøff oppvekst. Som liten mistet han sin mor. Og faren, skipsreder Hilmar Reksten, var borte i årevis da han bygget seg opp til å bli en av verdens mektigste redere. Uvettige guvernanter, som til og med plastret lille Auduns munn da han gråt for mye, satte sine spor. Det var likevel farens skiftende humør og mange krav som ble mest vanskelig for Audun å takle. - Han var til tider en despot. Men jeg var også veldig glad i ham. Derfor var det ikke lett å tro på seg selv, sa Audun Reksten.

Men Audun overrasket Hilmar da han bygget opp sitt eget rederi, og gjorde det godt. Han som aldri var et skolelys, og brukte mest tid på sport og ablegøyer i ungdomstiden.

Etter shippingkrisen og konkursene på tampen av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, ble det mest rettssaker for familien Reksten. Og Audun var involvert i de fleste. Svært ofte mot sine søsken.

Men det var mange lykkelige stunder også. Spesielt sammen med Aril og gode venner. På sjøen, på reiser og ved hoppbakker, eller som ihuga Brann-tilhenger. Han støttet Brann mye, også med store beløp. Helst i bror Tores navn, han som trolig sto Audun nærmest i søskenflokken på åtte, men som også gikk bort så altfor tidlig.

Nå er også Audun Reksten borte. Han opplevde ikke å bli 71 år. Men han rakk å etterlate seg et minne som en raus og varm person, full av kjærlighet og følelser. Og alltid snill. Mot alle andre enn seg selv.

BORTE: Audun Reksten (t.h) døde fredag. Her fra lykkelige tider sammen med sønnen Aril, som var en viktig støttespiller for sin far under det lange sykeleiet.