Voss

Mandag starter rettssaken mot hovedentreprenør for rivingen, og gravemaskinkjøreren. Begge er tiltalt for uaktsomt drap og uaktsom personskade. Påtalemyndigheten mener de unnlot å forvisse seg om at det ikke oppholdt seg folk rundt rivningsobjektet.

ý Det var en alvorlig ulykke. En person omkom, og selv vil jeg trolig aldri bli bra igjen. Det er riktig at noen blir stilt til ansvar for det som skjedde. Vi hadde jo aldri gått inn i bakrommet på butikken, hvis det var satt opp tape eller bånd som viste at det var farlig å oppholde seg der. Men en dom får ikke vennen min tilbake. Den vil heller ikke fjerne smertene i kroppen min. Og jeg skjønner jo at de som utførte rivingen, ikke ønsket at noen skulle komme til skade, sier Aso Mohammed Nori til Bergens Tidende.

Gjenopplever redselsscenene

Det er snart gått et år siden han og vennen satt på bakrommet på innvandrerforretningen Ashna International. I de elleve månedene siden han ble gravd frem fra mur— og betongmassene, er de redselsfulle øyeblikkene blitt gjenspilt for hans indre. Igjen og igjen.

Fortsatt snører pusten seg når noen slamrer med en dør, eller mister noe i gulvet. Aso tåler ikke skarpe lyder. Han er blitt oppfarende og utålmodig.

Konen Gola nikker alvorlig når han forteller om hvordan småting kan få ham til å miste beherskelsen:

ý For noen måneder siden satt jeg på kjøkkenet og røykte, da ungene plutselig skrudde opp lyden på fjernsynet. Jeg ble helt vill. Løp ut og slo fjernsynet i stykker. Det er skremmende. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, sier Aso. Stemmen blir lav. Øynene uendelig triste.

ý Jeg klarer ikke å la være å hysje på barna. Blir sint for det minste bråk. Etterpå blir jeg veldig lei meg. Jeg vet at jeg er urettferdig, og at de er helt uskyldige. Jeg er blitt en belastning for familien, konstaterer seksbarnsfaren.

Går til psykolog

Han går jevnlig til psykolog. Beinet er operert flere ganger, men er fortsatt skjevt. Han går med krykke, og plages av sterke smerter i ryggen. Etter ulykken var han tre uker på sykehus, og over to måneder på rehabiliteringssenter. Han sover sjelden mer enn to-tre timer i døgnet. Hver dag tenker han på bestekameraten som døde, og enken og barna som ble sittende alene igjen. De ventet i tre måneder for å få visum til begravelsen, men har nå fått bli i landet.

Under rettssaken vil det bli fremmet erstatningskrav fra både ham og de etterlatte, men penger er ikke det Aso er mest opptatt av.

ý Om jeg eide hele verden, ville det ikke hjulpet meg nå, sier han.

«Skjebnen»

Det var et sett av tilfeldigheter som gjorde at han og kameraten befant seg i bakrommet da veggene plutselig raste sammen. Hadde ikke konen ligget på Haukeland sykehus, ville han ikke reist inn til byen. Hadde hun vært klar til å ta imot besøk i 18-tiden, slik sykehuset først hadde opplyst om, hadde de ikke dratt til Ashna International for å kjøpe seg mat. Hadde det ikke vært ramadan, ville de ikke vært så tørste etter å ha fastet hele dagen. Da ville de heller ikke bedt om å få et glass vann, eller blitt henvist til kjøkkenkroken helt bak i butikklokalet.

ý Det er mange om og hvis og men. Men det nytter ikke å tenke på at alt kunne vært annerledes, sier Aso.

Til tross for at han trolig må slite med ettervirkningene så lenge han lever, nærer han ikke noe nag eller bitterhet etter ulykken.

ý Det skjedde. Det er skjebnen. Det er ingenting jeg kan gjøre med det, sier Aso stille.

MERKET FOR LIVET: Aso Mohammed Nori gjenopplever redselsscene fra i fjor, igjen og igjen.
RUNE SÆVIG