Foran en halvfull domkirke ledet biskop Halvor Nordhaug prekenen på årsdagen for terrorangrepet som rystet Norge.

Den første appellen ble holdt av Stein Ove Lien, tidligere fylkessekretær i Hordaland AUF. Deretter ble «Til Ungdommen» av Nordahl Grieg fremført, før ordfører Trude Drevland talte.

— Kan aldri glemme

— Det er noe som vil være med oss så lenge vi lever. I dette ligger det noe fortvilende, men det ligger også en kime til trøst. Det at vi aldri kan eller skal glemme det som skjedde, gjør også at vi alltid vil huske alle de som ble revet bort og alle de som ble rammet av dette. Vår omtanke, vår medfølelse, vår fellesfølelse er blitt stryket, sa ordføreren.

Til slutt holdt biskopen sin preken, der han snakket om angsten som oppsto etter terroren for ett år siden.

— Hva kjente jeg denne dagen for ett år siden, og i dagene etterpå? Angst. Mye annet også: Sorg, fortvilelse, forvirring - men kanskje mest angst, sa Nordhaug, og fortsatte:

— En angst som ikke visste hva den var redd for. En angst som oppsto i møte med en fare som ikke kunne overskues og ikke forstås. Når dette kunne skje hjemme i mitt lille, trygge land, hva kan da ikke skje hvor som helst og når som helst?

«En av våre»

Biskopen sa at kirkens oppgave på en dag som dette er å gi rom for sorgen og skriket, «også det som retter seg mot Gud for at det som skjedde fikk skje».

Han trakk også frem at terrorhandlingene ble begått av «en av våre».

— Hva kunne jeg komme til å gjøre, dersom jeg hadde havnet på et helt annet og mindre gunstig sted i verden, og fått helt andre kort på hånden? Kanskje er også dette en del av angsten fra 22. juli? Kjente vi i tiden etterpå, sammen med frykten etter det som skjedde og som altså kunne skje igjen, også på en uro over vår egen avgrunn? Fordi vi er mennesker som Anders er det? sa biskopen.

***

Biskop Halvor Nordhaugs preken i sin helhet:

«Prekentekst, Johannesevangeliet 14, 1-6:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Hva kjente jeg denne dagen for ett år siden, og i dagene etterpå? Angst. Mye annet også: Sorg, fortvilelse, forvirring - men kanskje mest angst. En angst som ikke visste hva den var redd for. En angst som oppsto i møte med en fare som ikke kunne overskues og ikke forstås. Når dette kunne skje hjemme i mitt lille, trygge land, hva kan da ikke skje hvor som helst og når som helst?

Var det kan hende nettopp en slik følelse av angst i møte med en ukjent og overveldende fare som drev hundretusener ut i gatene i rosetogene? Noe måtte gjøres. Rosetogene var en overveldende manifestasjon av et nytt fellesskap og samhold. Norge ble noen grader varmere. Men var ikke også rosetogene kanskje et ekko av angsten? En sterk, men samtidig hjelpeløs måte å møte ondskapen på; for de 77 var jo døde.

Kanskje er det mest skremmende nå i etterkant at gjerningsmannen viste seg å være Anders, med etternavnet Behring Breivik. Anders var og er en av oss. En sønn og en klassekamerat.

På nettet har jeg sett at en av hans venner fra ungdomstiden peker på et bilde av noen gutter som står sammen, og han forteller: To av oss ble journalister, en er ingeniør og en ble massemorder.

Hvem kunne ane det den gang? Hvem vet i det hele tatt hva et menneske kan være i stand til? Det var gode tyske familiefedre som drev konsentrasjonsleirene under krigen. Det var kjekke norske statstjenestemenn som hjalp tyskerne med å deportere mer enn 700 jøder fra norske byer, også her fra Bergen, for bare 70 år siden. Det var en lyshåret gutt fra beste Oslo Vest i verdens beste land å bo i som tok livet av 77 mennesker for ett år siden.

22. juli mistet Norges etterkrigsgenerasjon uskylden. Da brast trygghetsboblen vi som samfunn hadde levd i, og vi fikk oppleve en ondskap som likner den som mange andre mennesker på kloden kan møte, og da langt oftere enn det skjer med oss. I Syria har soldater og politi lenge skutt mot sin egen befolkning, og uniformene deres er, til forskjell fra på Utøya, ikke falske!

Hva er vi egentlig i stand til? Hvem er vi og hvem er jeg? Hvorfor er det noe slikt som skadefryd? Hvorfor blir jeg etter hvert immun mot andre menneskers lidelse bare de er langt nok unna? Hva kunne jeg komme til å gjøre, dersom jeg hadde havnet på et helt annet og mindre gunstig sted i verden, og fått helt andre kort på hånden?

Kanskje er også dette en del av angsten fra 22. juli? Kjente vi i tiden etterpå, sammen med frykten etter det som skjedde og som altså kunne skje igjen, også på en uro over vår egen avgrunn? Fordi vi er mennesker som Anders er det? Fordi vi vet at selv om vi vegrer oss for å si hans navn, og gjerne omskriver ham som «gjerningsmannen» eller «ABB», så er han en Anders, en av våre, en av oss?

Angsten tok hundretusener av mennesker med seg, ikke bare ut i gatene med roser i hendene, men også inn i kirkene. Der hørte den hjemme. Der var det rom for den. Vi fikk be og tenne lys. Ingen andre rom i vårt samfunn er større enn kirkerommet, og da særlig ikke i slike tider. Vi gikk i kirken, i Fars hus, ikke for å forstå det som hadde skjedd, men for å kunne bære det og tåle det.

Og nå er vi her igjen. Og i prekenteksten fra Johannesevangeliet hører vi Jesus si til sine disipler den gangen og til oss i dag: «La ikke hjertet bli grepet av angst! Tro på Gud og tro på meg!»

Han sier ikke at vi ikke skal være redde, men at angsten ikke må få makten over oss. I dag, når vi på nytt ser ned i avgrunnen som heter 22. juli 2011, er dette Jesu ord til oss: «La ikke hjertet bli grepet av angst! Tro på Gud og tro på meg!»

Hva er kirkens oppgave på en dag som dette? For det første skal vi gi rom for sorgen, for gråten, for protesten og for skriket, også det som retter seg mot Gud for at det som skjedde fikk skje.

Men dernest skal vi si det som andre ikke kan si, det som er vårt egentligste budskap som kristen kirke: Tro på Gud! Tro på Jesus! Ondskapen er virkelig, angsten er virkelig. Men det er også Vår Far i himmelen! Det er også vår Frelser, Jesus Kristus!

«La ikke hjertet bli grepet av angst! Tro på Gud og tro på meg!»

Når Jesus sier disse ordene er han på vei inn i møtet med det onde og med Den onde: Til Getsemane, til korset på Golgata og til graven. Ut av denne kampen går han seierrik på første påskedag når hans Far i himmelen henter ham tilbake til livet.

Dette er det vi samles om en søndag som i dag og alle andre søndager, når kristne kommer sammen for å feire det som gjør oss til kristne: Jesus døde for oss for at vi skal leve sammen med ham - og det kan ikke døden hindre.

Hvorfor feirer vi gudstjeneste i dag? For å møtes og dele sorgen, og hedre deres minne som døde for ett år siden? Ja! Det skal vi - i stort alvor og respekt. Alt annet vil være upassende. Men enda mer for å møte Gud, den eneste som er sterkere enn døden. Den eneste som har alt i sin hånd, og som uansett hva som skjer skal beholde det siste ordet.

Vi er samlet til gudstjeneste fordi vi tror på Gud og på Jesus og på Kjærlighetens seier i siste runde: Oppstandelse og evig liv.

I min Fars hus er det mange rom ... Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.

Dette er det beste kirken har å gi på en dag som denne og på alle dager, enten det oppleves passende eller ikke: Evangeliet, det gode budskapet om at Guds hånd er strakt ut til redning. Vår Far i himmelen vil hente oss inn i sitt hus, huset med de mange rom.

Grip den hånden! Kom til nattverden, selv om du aldri har gjort det før: Der er Jesus. Kom og ta imot ham som morderne ikke klarte ta livet av, fordi Kjærligheten ikke kan dø fordi Gud ikke kan dø!»