Snart 80 år gamle Jens Martin Hauge står taus inne i bygget for dødsdømte fanger, «Lenken». Her satt fangene i trange celler på ca. 1x3,5 m. Der kunne de bli sittende i flere måneder uten kontakt med andre i leiren. Vente på å bli sendt i døden.

Katrine (11) med gulnet ark

Hauge ser bedrøvet på horror-utstillingen av tyskernes torturering av gode nordmenn. Torturkammeret er museumsinnslag fra Veiten, der fangene ble «behandlet» før de ble sendt i lenker til Espeland. Rundt 2500 motstandsfolk satt her i løpet av siste halvpart av krigen.

— Vi visste ikke hva dette var, sier den gamle bonden om leiren, og peker mot fjellet utenfor. Der borte bodde han.

Snart elleve år gamle Katrine Bruvik står alene på gulvet. Ser på de tyskuniformerte utstillingsdukkene. - De ser ikke akkurat så veldig hyggelige ut, sier Garnes-jenten, og går snart ut.

Om litt kommer hun mot oss igjen. Hun har en liten gulnet lapp i hånden.

En oldefar i Sachsenhausen

Den handler om hennes oldefar. Forsiktig bretter hun det tynne gamle papiret opp. Tyske ord, maskinskrevne. Litt utydelige. Det er en liste over hva familien kunne få lov å sende fangen i en tysk konsentrasjonsleir. Katrines oldefar ble sendt til Møllergata, deretter Grini, og så Sachsenhausen.

Katrine har enda et gulnet papir. Vi åpner forsiktig. Et nytt brev fra Sachsenhausen. Et brev med nøktern beskjed om en fange som hadde fått dobbeltsidig lungebetennelse og dødd. Katrines oldefar hadde kjempet for frihet ved å lage illegale aviser. Nå hadde han gitt livet.

Familier vandrer i grupper i brakkene på Espeland. Får vite litt om hva mennesker har vært i stand til å gjøre mot hverandre. Om glede og om vemod ved frigjøring. Og om menneskerettigheter.

<b>FANGENABO:</b> Snart 80 år gamle Jens Martin Hauge var nabo til fangeleiren på Espeland Tyskerne skjøt hvis man kom for nær leiren.<p/> ODDLEIV APNESETH (foto)