LOTTE SCHØNFELDER

Jo da. Bergen Arkitekt Skole holder til i en silo. Eller rettere sagt to, bortsett fra at den ene foreløpig står uinnredet. Og vi vil tro at det ikke bare er denne signaturen som har lurt på hvordan i alle dager man kan putte en skole inn i en silo (helt korrekt: en kraftfôrfabrikk og en silo). Men skulle noen kunne løse det spørsmålet, måtte det være lærerne ved en arkitektskole. Og studentene.

Innredes stadig på nytt

Studenten er også med på den fysiske utformingen, forteller skolens forskningskoordinator Line Frøyland. De innreder selv lokalene på nytt hver høst, og hva man ellers kan si om silolokaler — de er fleksible og lar seg herse med. Innenfor den begrensning betongveggene setter.

Ut mot Sandviksveien er det bare betong, men i siloen/fabrikken ut mot sjøen, den siden man vanligvis ikke ser, er der faktisk en vindusrekke fra topp til bunn. Og et par vinduer til har skolen fått satt inn oppover i etasjene. Overlys og arbeidslamper er vel og bra, men vi mennesker trenger også litt dagslys iblant.

Katedralen i syvende

Administrasjonen er nok den avdeling ved skolen som har det mest kummerlig, puttet inn i tre brakker plassert i første etasjes rommelige hall. En hall skolen har stor glede av - her har studentene armslag til å konstruere modeller i full størrelse. En lang trappe fører opp til en avsats eller etasje som også kan benyttes til utstillinger og har rom som kan brukes av studentene til møter av forskjellig slag.

Men neste år blir de kanskje brukt til noe helt annet - hva vet vi? Som det står i boken BAS har laget om seg selv: «Man tenkte seg at skolen kunne bygges ut i flere etapper i en kontinuerlig utvikling, og at planlegging og utvikling kunne inngå som en del av skolens pedagogikk.»

Foreløpig er 1400 kvadratmeter tatt i bruk i syv etasjer - den øverste først i fjor, med tilnavnet Katedralen og reservert for sisteårsstudentene. I tillegg kommer administrasjons arealene, bibliotek osv. på rundt regnet 500 kvadratmeter.

Fortiden lukter

— Dette er det første stedet skolen har kjøpt, sier Line Frøyland og viser vei oppover metalltrinn som gir god klang i det høye trappehuset. Det lukter ikke særlig godt her ...

— I hvert fall ikke når det regner! Da kommer det fortsatt kraftfôrlukt fra den ubrukte siloen.

Det er åtte år siden BAS kjøpte eiendommen Sandviksboder 59-61A, etter å ha levd en nomadetilværelse fra opprettelsen i 1986. Det første forsøket på å få en arkitektskole i Bergen ble gjort i 1893, i 1963 ble spørsmålet tatt opp igjen, og i 1986 ville ikke Bergens Arkitektforening lenger ta departementets nei for et svar. Det var blitt lov å opprette private høyskoler, og arkitektene vedtok på årsmøtet i april å sette i gang et femårig arkitektstudium i Bergen fra 1. september samme år. Fire år senere fikk BAS full eksamensrett og fagtittelen sivilarkitekt til sine uteksaminerte studenter. Høsten 2000 begynte BAS også undervisning for landskapsarkitekter, og i dag er det årlig 130-140 studenter i sine femårsstudium.

Kultursilo?

Med mildt sagt kort tid på opprettelsen, kunne ikke de ansvarlige velge og vrake blant lokaler. De to første årene tilbrakte BAS i en del av Sandviken skole, deretter ble av alle steder Fløirestauranten tilholdsstedet i tre år, og så kom tre år i Industrihuset. Nå er høyskolen tilbake i Sandviken.

— Vi føler veldig tilknytning til Vestlandet, til vær og vind, sjø og sjøkultur. Derfor trives vi her med egen dypvannsbrygge, med nærmiljø og kort vei til sentrum. Vi vil også gjøre noe for nærmiljøet, og det betyr ikke bare å fikse på veien utenfor.

Der en mørk og svungen bølgeblikkplate både viser veien inn til skolen og fungerer som leskur for sykler.

— Vi har planer både om nytt administrasjons/servicebygg og bibliotek, men vi har også planer om å gjøre den ubrukte siloen til et kulturbygg. Her kommer Bergen Internasjonale Arkitektursenter med gallerier, gjesteatelierer, fremføringssal - i det hele tatt noe både for sandviksfolk og tilreisende.

Tradisjonsrik grunn

Det ville bli å gi Sandviken noe tilbake. For her, på Stoltzeneset, lå flere hundre år gamle sjøboder, noen av dem rikt dekorert med veggmalerier (se Marco Trebbis nylig utkomne bok «Edens hage luktet tørrfisk»). Artig nok ble bodene målt opp av arkitektstudenter, men da fra Trondheim.

På 1950-tallet bidro både forfall og reguleringsplaner til å forandre Sandviksbuktens profil. Rieber & Søn bidro ytterligere med sitt anlegg for produksjon og lagring av kraftfôr i begynnelsen av 1960-årene. Det hjalp ikke med protester fra både nær og fjern, fabrikken og siloen kom. Og lot seg ikke uten videre fjerne da produksjonen ble innstilt.

Det er kanskje et billig poeng - men det er jo nærliggende å antyde at Bergen Arkitekt Skole kan bli et annet slags kraftfôrsenter for Sandviken.

I HØYDEN: Enkelte undervisningsrom går over to etasjer.<p/>FOTO: ELISABETH SPERRE ALNES
UVANT SKOLEBYGG: Riebers kraftfôrfabrikk og silo på Stoltzeneset i Sandviken er av alle ting blitt et skolebygg.<p/>FOTO: ELISABETH SPERRE ALNES
PLASS: Studentene innretter seg hver høst på nytt i lokalene, og her er plass til kreativitet.<p/>FOTO: ELISABETH SPERRE ALNES