• Badeland! jubler Daniel (2) og henter skoene til besøkspappa Siavash Mirghafari.
  • I denne artikkelserien setter BT søkelys på de som ofrer seg for andre. Kjenner du noen vi bør omtale? Tips oss på nyhetsweb@bt.no. — Han elsker vann, forklarer Mirghafari og hjelper gutten på med klærne.

Siden mars har ekteparet Mirghafari og Rana Maki vært besøkshjem for Daniel og søsteren Cathrine (6). En tur til Vannkanten er helgens høydepunkt for de to små gjestene. Men også vertskapet på Kråkenes sitter igjen med gode følelser.

— Vi gir noe av vår tid. Til gjengjeld får vi oppleve gleden ved å hjelpe andre, forklarer de.

Hyttetur i Hardanger

Hensikten med besøkshjem-ordningen er å utvide det sosiale nettverket for barn med spesielle behov, og å hjelpe foreldre som av ulike grunner trenger avlastning.

— Vi har selv fått mye hjelp og støtte etter at vi kom til Norge. Det er meningsfylt å kunne gi noe tilbake. Særlig til barn, sier ekteparet, som opprinnelig er fra Iran.

To av tre helger åpner de dørene for Daniel og Cathrine. Fra før har de datteren Anahita (8). Denne helgen er de også barnevakt for Kimia (11) og Karina (7).

— Mange sier at de ikke har tid til å ta seg av andres barn. Men med god planlegging går det helt fint. De fleste aktiviteter kan man gjøre like godt om man har med seg tre eller fem barn. Vi har vært på Vannkanten, Fløyen, Kyrkjetangen og på bowling. Og så hadde vi dem med på hyttetur i Hardanger i høstferien, sier Mirghafari.

- Varer ikke evig

Paret har tidligere vært fosterhjem for flere små barn. Daniel og Cathrine sa de ja til uten engang å ha møtt dem.

— Det ville ikke vært bra å skille et søskenpar. Vi er veldig glade for at vi tok imot dem. Det har gått veldig fint. Anahita savner dem når de ikke er her, og de ser på henne som en storesøster og et forbilde, sier de.

I kjelleren er stemningen høy da pappa setter på en film. Men snart frister det mer med vannskliene i badeland.

— Kom da, Cathrine, roper Daniel, som er utålmodig etter å gå. Men Cathrine vil ikke gå uten «storesøster».

— Jeg venter på Anahita, forklarer hun.

— Hvordan er det å bli så følelsesmessig knyttet til barn som ikke er deres?

— Det er nok den verste delen. Vi vil gjerne fortsette med dette så lenge vi kan, men vi vet hele tiden at det ikke vil vare evig. Det må vi bare leve med. Men vi håper vi kan fortsette å treffes. Vi hadde en tre år gammel jente i fosterhjem for elleve år siden, og henne har vi fortsatt kontakt med fra tid til annen.

Trenger flere familier

I det iranske miljøet har paret blitt møtt med overraskelse over at barna blir plassert hos fremmede, i stedet for hos familie.

— I Iran er det vanlig at man har mange slektninger rundt seg hele tiden. Det er ikke alle i det iranske miljøet som forstår at barn kan bli plassert hos fremmede mennesker. Men i Norge er det ikke alle som har et nettverk. En enslig mor har kanskje ikke så mange til å hjelpe seg med å ta hånd om barna. Da er det bra at vi har et system i Norge som sørger for at også barn uten en stor familie kan få hjelp og støtte, sier Mirghafari, som i høst ble valgt inn som fast bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet.

Leder for barne- og familieetaten i Bergen kommune, Anne-Lise Hornæs, understreker at det er helt vanlige familier med overskudd som kan bli besøkshjem.

— Det viktigste er at familien har lyst til å gjøre en innsats for et barn og vil invitere det inn i fellesskapet. Både funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og barnevernsbarn trenger besøkshjem. Det er ikke lange køer, men likevel et konstant behov for nye familier, sier Hornæs.

Hvor lenge man har barnet i familien, avhenger av alder og barnets behov.

— Hvis barnet etablerer en god relasjon til besøksfamilien, så håper vi at forholdet vil vare en stund. Man bør nok være innstilt på minst ett år, sier Hornæs.

Både Mirghafari og konen jobber på Nygård skole, hun som morsmålslærer i persisk, han som avdelingsleder på mellomtrinnet.

— Dessverre er det mange som kvir seg for å bli besøks- eller fosterhjem. De tror det må være noe galt med barna, eller at de har alvorlige problemer og er vanskelige. Men det gjelder absolutt ikke alle. Ofte trenger bare foreldrene litt ekstra hjelp. Hvis man har kapasitet til å gjøre en ekstra innsats, så er det utrolig givende, sier Mirghafari, og siterer den persiske poeten Saadi. Diktet Bani Adam («Adams barn») er inngravert på FN-bygningen i New York.

— Mennesker er alle av kjøtt og blod. Har man vondt i én kroppsdel, verker hele kroppen. Man kan ikke være likegyldig overfor andres lidelse, og samtidig kalle seg et menneske.

GOD JUL: To av tre helger er Daniel og Cathrine på besøk hos Siavash Mirghafari og Rana Maki. - Vi har selv fått mye hjelp og støtte etter at vi kom til Norge. Det er meningsfylt å kunne gi noe tilbake, sier de.
SEAN MELING MURRAY