Vi som skriver dette brevet er barn. Vi er flyktningbarn fra mange forskjellige land. Det vi har til felles er at vi har bodd på mottak i Norge veldig lenge. De fleste av oss har bodd på flykt-ningmottak i over fire år. Mange av oss har vært på flukt i over ti år. Det vil si at vi ikke leng-er har noe hjemland. Hele barndommen har vi vært på flukt, vi har ikke levd noe normalt liv. Vi har alltid levd i utrygghet. Det er synd på oss.

Nå har vi bestemt oss for at vi ikke bare skal være redde. Vi vil gjøre noe for våre egne rettig-heter. Derfor har vi helt på egen hånd laget en barnegruppe for dem som er i samme situasjon som oss. Som har vært her så lenge at Norge er vårt eneste land. Vårt hjemland. Vi som er kommet her med foreldrene våre – representerer 28 barn på Vestlandsheimen Mottak i Ber-gen.

Gruppen vår heter SoHo. Det står for «Se oss og Hør oss». Gruppen er for alle barn som har vært her veldig lenge. For oss som ikke har noe sted å vende tilbake til, fordi vi aldri har hørt om noe annet sted. Det er synd på oss fordi det er ingen som vil ha oss og satse på at vi er noe verdt.

Ærede statsminister, her skal du få høre stemmen til noen av oss:

Jeg heter Lusine og er 13 år fra Armenia. Jeg har bare bodd i hjemlandet midd da jeg var ett år gammel. Jeg har vokst opp på flukt i Europa. Vi har reist fra land til land, uten noe fast sted å bo. Jeg har bodd i Norge i mer enn fire år. Jeg er blitt kjent med mange her og blitt veldig glad i dem. Jeg har gått på skole her og lært meg språket. Jeg har ikke noe annet land.

Jeg heter Rezan og er 18 år. For meg er Norge mitt hjemland. Det er dette miljøet jeg tilhører. Det er her jeg har gått på skole, fått meg venner. Og det aller beste er at det er her jeg har til-brakt de beste årene av mitt liv. Jeg har vært på flukt i 11 år. Jeg er tyrkisk kurder og har intet å reise til.

Jeg heter Minela, er 12 år og fra Montenegro. Norge føles som mitt hjemland. Det er landet jeg er vant til. Jeg kan ikke forestille meg noe annet. Hvis vi får bo i Norge, er marerittet over. Men det er for font til å være sant. Hvis vi drar tilbake er det ikke vits i å leve. Det er det siste jeg vil tenke på.

Jeg heter Seid, er 17 år og fra Montenegro. Når jeg snakker med familien min, snakker vi for det meste norsk. Så lenge har jeg bodd i Norge. Norsk er blitt språket mitt, skolen er min fremtid, vennene mine er norske. Jeg kan ikke reise tilbake til et helt fremmed miljø.

Jeg heter Hasmik og er 10 år. Jeg har lært å skrive og lese her, og jeg har fått mange venner. Jeg kan ikke tro med mine egne øyne om de vil sende meg tilbake der jeg ble født. Det språ-ket jeg kan best er norsk.

Jeg heter Lilit og er 14 år og jeg har bodd i Norge i over fire år. Da jeg kom, visste jeg ikke at jeg kom til å føle meg norsk. Nå er det ikke så lett å reise her ifra, fordi jeg ikke har noe hjem-sted og fordi alle vennene mine er her. Jeg var to år da vi forlot hjemlandet. Hvis vi blir sendt tilbake, er det som å reise til et nytt land.

Jeg heter Milad, er 15 år og jeg er fra Iran. Jeg har vokst opp i Norge og planlagt hele livet mitt her. Jeg liker å være i Norge, og jeg har ikke noe annet land hvor jeg kan gå på skole og få jobb. Ingen har spurt meg, jeg er bare blitt dratt med. Heldigvis til Norge.

Kjære statsminister, vi ber deg om to ting. Lov oss at vi kan være trygge i julen. At ingen banker på døren for å kaste oss ut av Norge. Også ber vi deg som er sjefen for regjeringen å lage en regel om at de som er barn og har vært her i over tre år får bli i landet sitt. Hører du oss?

Hilsen Styret for Se oss og Hør oss.

Bergen 17. desember

Rezan Bergin

Lilit Mekertchan

Sejdefa Kurgas

Milad Gashqaie