• Etter selvmord opplever mange etterlatte at det sosiale nettverket blir skiftet ut, sier Kari Dyregrov.

— En del nære venner takler ikke situasjonen. De er usikre på hvordan de kan støtte, sier hun.

Dyregrov har forsket på sorg og omsorg for etterlatte ved selvmord, og er sosiolog og doktorgradsstipendiat ved Senter for krisepsykologi i Bergen.

— Mens fagfolk i festtaler liker å fokusere på den uvurderlige hjelpen som ligger i det sosiale nettverket, er gjerne omgivelsene mer usikre på hvordan de skal støtte de etterlatte enn det fagmiljøet har forutsatt, sier Kari Dyregrov.

Den landsdekkende undersøkelsen hennes omfatter 128 foreldre og 70 søsken. Alle er etterlatte som har opplevd å miste en sønn eller datter, bror eller søster i selvmord. Dødsfallene skjedde i årene 1997 og 1998. De som tok livet sitt, var alle under 30 år.

— I undersøkelsen spurte jeg de etterlatte «Hva er det viktigste du selv har kunnet gjøre for å lette din situasjon?» Det de fleste svarer, er «åpenhet». Ved å fortelle til sine nærmeste hva som har skjedd, har de etterlatte kunnet snakke fortrolig med andre for å få den støtten de trenger. Men det er viktig å oppdra og hjelpe det sosiale nettverket. Sorgen tar mye lengre tid enn det omgivelsene tror. Det er også en myte at du ripper opp i sorgen ved å snakke om den de har mistet. De etterlatte tenker på henne eller ham hver dag, presiserer Kari Dyregrov.

Samtidig må de etterlatte selv få ha styringen og definere hvilken hjelp de trenger og når behovet er der.

- Halvparten av de etterlatte hadde stor grad av posttraumatiske etterreaksjoner. Påtrengende minner de ikke klarte å bli kvitt, kroppslig uro og konsentrasjonsvansker, eller at de prøvde å unngå å forholde seg til det som hadde skjedd. Har man det slik i utstrakt grad etter fire til seks måneder, trenger man profesjonell hjelp, understreker hun.

Blant de etterlatte gir hele 80-90 prosent uttrykk for at de ønsker mer hjelp fra fagfolk. Det tilbudet de savner mest, er psykolog, familierådgivning og profesjonell hjelp til barna. De fleste orker ikke be om hjelp, selv om det vanligvis forventes for å få noe hjelp.

— Følelsen av skyld, skam og stigma er fremdeles knyttet til selvmord. Selv om kirken ikke lenger fordømmer og samfunnets sosiale sanksjoner her i landet er opphevet, henger det likevel igjen et etterslep. Mest i de eldste aldersgruppene av befolkningen og minst i de yngste. Etterlatte opplever en eksistensiell krise, verden er snudd opp ned, alt er unormalt. Svært mange isolerer seg i dette følelsesmessige kaoset, sier Dyregrov.

- Hva kan vi i omgivelsene gjøre for dem som er igjen?

— Vise at du er der og at du bryr deg, både like etterpå og over tid. Gi uttrykk for at du ønsker å stå dem bi. Jeg synes Bjørn Eidsvåg sier det så bra i sangen «Eg ser». Ingen kan ta over smerten til dem som er rammet, men du kan gå sammen med dem og lette noe av byrden. Unge mennesker er ofte mer modige og flinkere til å støtte etterlatte. De tør å være impulsive og gi uttrykk for hva de føler.