• De etterlate må gå i front når fordommer om selvmord skal brytes ned, sier Kari Dyregrov.

Hun arbeider ved Senter for Krisepsykologi i Bergen, og har forsket på etterlattes sorgprosess ved selvmord. Dyregrov har intervjuet 128 foreldre og 70 søsken som alle mistet en av sine nærmeste ved selvmord på slutten på 90-tallet.

— Jeg spurte hva de selv kunne gjøre for å mestre situasjonen. De fleste svarte «åpenhet».

Etterlatte som våger å være åpne og ærlige om dødsårsaken, kan ifølge Dyregrov møtte større forståelse fra omgivelsene. Signalene til sosiale nettverk gjør disse bedre i stand til å støtte etterlatte på etterlattes premisser.

— Tidligere har lukkethet vært fellesnevneren. Den åpne holdningen til selvmord er ny og radikal, temaet er fortsatt preget av tabuisering.

Det finnes flere forklaringer på at selvmord er blitt tabubelagt.

— Forsikringsselskaper betalte lenge ikke ut erstatning og kirken nektet å begrave de døde. Selvmord var i en periode også kriminalisert. Slikt historisk grums har tvunget pårørende til å lyve om dødsårsaken.

Dyregrov mener det har hjulpet mange at samfunnstopper har stått frem med sine historier.

— Gro Harlem Brundtland ga et viktig signal da hun fortalte om sønnens selvmord. Det samme gjorde Bondevik ved å være åpen om sin depressive reaksjon.

For mange etterlatte er det vondt og vanskelig å snakke om temaet. Særlig tidligere diktet enkelte opp historier om kreft og hjerteinfarkt for å kamuflere selvmordet.

— Først er åpenheten en belastning, senere blir det en befrielse. I det lange løp gagner åpenhet både de etterlatte personlig og samfunnet som helhet.

Når fordommer om selvmord skal brytes ned, er det de etterlate som må ta støyten.

— Derfor er det viktig at åpenheten skjer på deres premisser. Vi fagfolk og journalister må samarbeide for å beskytte mennesker i en svært sårbar situasjon, sier Dyregrov.