• Maktsyke mennesker og de som misbrukte barn fikk alburom på mange institusjoner, sier krisepsykolog Atle Dyregrov.
  • I etterkrigsårene fantes det over 150 institusjoner der barn kunne bli plassert. Kontrollen av dem var svært mangelfull.
  • — Veldig mange bærer på fryktelige opplevelser. Det viktigste er at vi blir møtt med respekt, sier Alis Lorentzen.

— Bakeren gikk med stor hvit hatt på hodet. I hånden holdt han brettet med duftende boller. Gikk jeg meg bort i Bergen var det alltid en politimann i lang svart frakk som kunne hjelpe. Utad var Bergen som den rene Kardemommeby. Men byen hadde også en annen side. En annen verden. En verden med lukkete institusjoner og skjulte hemmeligheter, sier Alis Lorentzen.

Syv år gammel ble den andre verden en del av hennes. Alis fikk poliomyelitt. Hun ble krøpling og fritt vilt.

For ett år siden ble en rapport som avdekket grusomheter ved gamle barnehjem i Bergen lagt frem. Nå blir det krevd at spesialskoler granskes. Og ennå er det mange rom som ikke er åpnet i det offentlige Norge.

Filledukke

Alis og musikerektemannen Gustav Lorentzen har fulgt nøye med på barnehjemsavsløringene i Bergen de siste årene. De forstår tidligere spesialskoleelever som nå krever at deres opplevelser også blir gransket.

I fjor skrev Gustav Lorentzen bok om sin kone. «Filledukke», kalte han den. Selv om Alis mareritt startet med et sykehusopphold, er fortsettelsen av det så veldig lik det mange av barnehjemsbarna sliter med. Det er en historie om menneskelig fornedrelse, seksuelt misbruk, mobbing og neglisjering.

Fra å være venninneflokkens midtpunkt og familiens porselensdukke, ble hun uten verdi. Alis skulle gjemmes bort, ingen hadde lenger tro på henne.

— Det er veldig mange som bærer på opplevelser som den Alis har, og den barna fra Morgensol har. Opplevelser de aldri blir kvitt og som kommer tilbake til dem, sier Gustav Lorentzen.

Institusjoner for det meste

I etterkrigsårene fikk Norge institusjoner for det meste. Det var spesialskoler, mødrehjem, barnehjem, verneskoler, hjem for åndssvake, for epileptikere, for vanføre, for mennesker med tuberkulose. Institusjoner med liten kontroll utenfra. Institusjoner der legen eller styreren var guder og pasienten eller beboeren ingenting.

I ni måneder bodde syv år gamle Alis på Haukeland sykehus. De første månedene ble hun nektet besøk av familien. Bamsen ble tatt fra henne. Hun ble fortalt at mor og far var døde. En opplysning personalet nok tenkte skulle stanse gråten hennes.

Poliomyelitt var ingen enkel sykdom å kurere. Rom for eksperimenter og tilfeldig behandling var stort.

— Jeg husker de bandt meg fast til en plate, før jeg ble dyppet ned i glovarmt vann. Etterpå tøyet og strakk de meg.

59 år gammel kan Alis Lorentzen fremdeles føle det brennende varme vannet mot naken hud.

Panikkangst

— Jeg får panikkangst bare jeg nærmer meg et sykehjem, forteller hun.

Det er en angst ikke alle forstår. Noen ganger blir den ledd bort. Det er ikke tilfeldig at Gustav Lorentzen avslutter «Filledukke» med fortellingen om sykehjemspasienten som gråter i sengen sin. Pleieren sier: - Nå tuller du fælt, det er jo ingenting å være redd for her.

— Gråt er en naturlig reaksjon når minnene presser på.

Gustav Lorentzen har mer enn en gang opplevd at konens angst ikke er tatt på alvor. Når du er voksen forventes det at barndommens tragedier er et avsluttet kapittel. Å bli ledd av blir som å oppleve overgrepet og respektløshet på nytt.

— Å bli møtt med respekt for den du er, det er det som betyr noe, legger Alis Lorentzen til.

ØNSKER RESPEKT: - Vi bør være mye mer åpne for at folk er mer kompliserte enn de gir inntrykk av å være. Viktigere enn erstatning er at folk som bærer på sterke opplevelser blir trodd og respektert, mener ekteparet Alis og Gustav Lorentzen.<br/>Foto: EIRIK BREKKE