Hvorfor anmeldte hun ikke saken allerede dagen etterpå? Hvorfor gikk hun ut på byen i det hele tatt den dagen i fjor? Sa hun nok fra? Kjempet hun hardt nok for å slippe unna?

«Ane» har flyttet fra Bergen til en annen by for å slippe unna tidligere venner og skyldfølelse.

I fjor anmeldte hun to menn hun kjente for voldtekt.

Hennes sak er typisk for de såkalte festvoldtektene, typen voldtekt som anmeldes oftest: Det er ord mot ord. Få, om noen, tekniske bevis. Ofte bekjente av kvinnen. Politiet klarer ikke å bevise voldtekt. Saken henlegges.

— Å flytte har hjulpet noe veldig. Nå kan jeg slappe av. Jeg kan gå ute på gaten uten å se meg over skuldrene, sier Ane.

For godtroende

De som blir utsatt for festvoldtekter eller relasjonsvoldtekter, strever ofte minst like mye som dem som blir utsatt for en overfallsvoldtekt, mener eksperter.

Mange sliter med en større grad av skyldfølelse.

— Å anmelde en overfallsvoldtekt er langt lettere enn en festvoldtekt. Det er en person du ikke kjenner. Det er ingen tvil om at ofre etter festvoldtekter og relasjonsvoldtekter sliter mye mer med skam og skyldfølelse, sier Herdis R. Magerøy, daglig leder ved Dixi Ressurssenter i Oslo.

Mange ofre etter festvoldtekter skylder på seg selv for å ha drukket for mye og for å ha vært for godtroende.— Min erfaring er at de som har forsvart seg med nebb og klør for å unngå voldtekt, ikke har den selvbebreidelsen som de som har blitt utsatt for et overgrep mens de har sovet, sier Line Hvidsten Ingebrigtsen, bistandsadvokat for mange voldtektsofre.

- Fikk trusler

I relasjonsvoldtektene er skyldfølelsen mye den samme: Om jeg bare hadde innrettet meg, hadde ikke noe skjedd.

— Ofte gir tillitsbruddet mer enn voldsbruken skadevirkninger, sier Ingebrigtsen.

For Ane er mye bruddstykker fra kvelden i fjor. Hun husker hvordan hun forsøkte å flykte. De to mennene passet på så hun ikke klarte å rømme.

— De holdt meg nede, sier hun.

Ane ble sluppet fri på morgenkvisten og gikk hjem i regnet. Hun våknet med store smerter. På legevakten konstaterte de siden infeksjon.

— Alle sa at jeg måtte anmelde det. Men jeg var redd, det tok noen dager før jeg turte å gjøre det, sier Ane.

Kort tid etter begynte hun å få trusler fra bekjentskapskretsen, også personer hun trodde var venner. Hun ble redd og holdt seg hjemme.

De hjelpeløse

Elin Mæhle har møtt en lang rekke offer for seksuelle overgrep. Hun arbeider ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.

— Alle sier dette: Jeg skulle ikke gått på den veien, jeg skulle ikke ha trodd på ham eller tatt den koppen med kaffe. Kvinnene tilskriver seg ansvar etter en voldtekt, sier Mæhle, spesialist i klinisk psykologi.

Hun mener det er fordi ofrene selv har behov for å ta kontroll over situasjonen.

— Å gi seg selv skyld er det enkleste. Som offer er du fullstendig hjelpeløs, helt i en annens makt. Det å være hjelpeløs er noe av det verste mennesker kan oppleve. Å ta på seg skyld er mye enklere. Det er noe du selv kan kontrollere.

Men det blir helt feil, sier hun.

— Han som voldtok har hele ansvaret. Å gi seg selv skyld er feil både på kort og lang sikt. Det hjelper ikke henne å overkomme senplagene. Vi må lære dem å avvikle skyldfølelse og offerrolle, sier Mæhle.

Ødelagt by

Ane gledet seg til politiet skulle bli ferdig med etterforskningen, enten de henla saken eller ikke. Hun ble, sier hun, mer deprimert enn hun trodde hun skulle bli over henleggelsen.

Likevel sitter skyldfølelsen igjen hos henne, sier hun.

— Var jeg egentlig med på det, spurte jeg meg selv. Men jeg var jo ikke det. Den følelsen jeg fikk da jeg så en av dem igjen, var fullstendig panikk. Det var ikke noe naturlig over det.

Ane trodde aldri hun skulle flytte fra Bergen. Nå er det uaktuelt å flytte tilbake.

— Aldri. Jeg trives ikke der mer. Det som skjedde har ødelagt byen min for meg.

BT I GÅR: En av 88 anmeldte voldtekter i Hordaland i fjor var det som politiet regner som overfallsvoldtekt. Festvoldtektene skjer oftest.