En kald, mørk januarsøndag i et boligområde i nærheten av sentrum. Klokken nærmer seg syv om kvelden, og gatene er nesten folketomme. Utenfor en nærbutikk saumfarer 22-åringene Håvard Hulløen og Nina innholdet i et bosspann. En bil sakker farten idet den passerer dem, føreren snur seg for å se. De to enser ham ikke, og leter videre i bosset.

— Frister det med iskrem til dessert?

— Ja, det høres bra ut! Her er masse brød, skal jeg ta med et par?

De svarte søppelsekkene gjennomgås grundig, matvarer finner veien til medbrakte bæreposer.

300.000 TONN nyttbar mat kastes hvert eneste år, bare i Norge. Er det vanskelig å forstå hvor mye det faktisk er? Se for deg rådhuset i Bergen tømt for innbo, men fylt av mat. Gang det med 12. Dagligvarebutikker kaster cirka 850 tonn ferske egg i året, fordi EU har fastsatt regler om maksimum 14 dagers holdbarhet.

Eggene får følge av daggamle brød, kjøtt, frukt, grønnsaker, sjokolade, kjeks og pålegg. Listen er nærmest uendelig.

Til tross for at de fleste matvarer som er merket med "best før"-datoer lovlig kan selges etter at datostemplingen er passert, velger mange butikker å kvitte seg med dem. Det er denne maten som havner i kjøleskapet til Nina og Håvard.

Selv om såkalte friganere eller søppeldykkere finnes over store deler av verden, er det en lyssky aktivitet.

Derfor Nina vil ikke stå frem med etternavnet sitt. Hun er redd det vil ødelegge fremtidige jobbmuligheter.

22-ÅRINGENE deler en leilighet et lite stykke utenfor sentrum. Til forskjell fra andre, venter de til etter stengetid før de går på butikken. Å hente mat i søppelet er ikke noe de gjør fordi de må. De gjør det fordi de kan og fordi de vil.

KVALITETSMAT: Håvard Gulløen finner ofte varer i søppelet som ikke engang er utgått på dato. I begynnelsen lurte han på om noe var i veien med produktet, men etter en stund sluttet 22-åringen å tenke på det. Mye blir kastet fordi det har en bitte liten kosmetisk feil, sier han.
SEAN MELING MURRAY

— Det var verken ideologiske eller økonomiske interesser som fikk meg til å begynne, men ren nysgjerrighet. Noen venner introduserte meg for det, og jeg syntes det virket spennende. Jeg har lært mye, både om mat og om forbrukersamfunnet, og er blitt mer og mer opptatt av miljø og gjenbruk, sier Nina.Håvard har vært miljøbevisst lenge.

— Jeg tilhører en generasjon som har vokst opp med trusselen om global oppvarming. Jeg tror at klimaforandringene det advares mot, er reelle, men oppi alt snakket om klimakrise ser folk ut til å overse et problem som er enda mer opp i dagen – nemlig at vi utnytter ressursene våre helt feil. For å overleve er vi avhengige av god matjord, av fisk i havet, av et velfungerende økosystem. Slik vi holder på, kommer vi ikke til å beholde dette, sier han.

EN GLOBAL TRAGEDIE er betegnelsen Framtiden i våre hender (FIVH) bruker på den omfattende kastingen av mat.

— Matvareforbruket er den største miljøsynderen av alle typer forbruk, sier seniorrådgiver Liv Thoring.

Ifølge FIVH har befolkningene i USA og Europa nesten dobbelt så mye mat som kreves for en balansert og god ernæring.

cover-magasin.jpg
SEAN MELING MURRAY

Thoring understreker at mat som er merket med "siste forbruksdag", kan være spiselig og holde god kvalitet lenge etter merkedatoen, dersom den har vært lagret riktig.— Dette gjelder for eksempel melkeprodukter og egg, sier hun.

UTENFOR BUTIKKEN havner de svarte søppelsekkene tilbake i bosspannet. Med hver sin handlepose fylt av matvarer går 22-åringene videre til neste butikk. De tar på seg plasthansker, og begynner å lete i nye søppelspann. En familie parkerer bilen like ved, og går forbi med forskrekkelse i blikket.

— De første gangene kan det være ubehagelig når folk kommer forbi. Man føler nesten at man gjør noe kriminelt. Det er jo ikke sosialt akseptert å rote rundt i bosset. Men jeg er blitt vant til det nå. Jeg bryr meg ikke, sier Nina.

En gang kom en ansatt i en av butikkene ut mens de lette etter mat i bosset.

— Han ble litt satt ut, og spurte om vi hadde tenkt til å spise maten. Vi svarte at, nei da, vi bare rydder plass til bosset deres. Han visste vel ikke hva han skulle si, så han lot oss bare fortsette, forteller Nina.

— Det er viktig å definere det vi gjør som noe fint, som aktivisme. Derfor legger vi alltid vekt på å rydde opp etter oss. Og vi driver ikke og klipper låser, slik enkelte andre gjør. Det er unødvendig, sier Håvard.

DRIFTSJEF i Safari, Torbjørn Andersen, liker ikke at noen forsyner seg av matavfallet fra butikkene hans.

_SMM8874.jpg
SEAN MELING MURRAY

— Hvis vi oppdager at folk går i søppelspannene, setter vi på hengelås. Vi regner jo dette som farlig avfall og mener at de tar en risiko ved å spise det de finner, sier han.Andersen medgir likevel at ikke all mat som havner i søppelet er dårlig. Egg som holdes kjølig, kan for eksempel godt spises et par uker etter holdbarhetsdatoen.

— Men vi må uansett forholde oss til stemplingsdato og norsk lov, sier Andersen.

Safari bruker et datosjekksystem for å fange opp varer som er i ferd med å gå ut på dato. Noen ganger blir maten satt ned til halv pris, eller den havner i en pølsegryte i ferskvaredisken.

— Vi prøver å få brukt varen når dette er mulig. Målsettingen vår er selvfølgelig å ha så lite svinn som mulig, men det er ikke alt vi klarer å fange opp i tide. Derfor går noe av maten til avfall, sier han.

Driftssjefen understreker at Safari jobber for å få til en leveringsavtale med Kirkens Bymisjon eller tilsvarende organisasjon.

MED FIRE stappfulle bæreposer vender Nina og Håvard nesen hjemover, der finsorteringen begynner. Raspeballer, Fjordland-pakker, middagskaker og jus finner veien til kjøleskapet, mens fryseren fylles av iskrem og brød. Vårløk, squash, sopp og cherrytomater, nyhøstet fra byens søppelspann, skal sorteres, skylles og renses.

Et par brune flekker skjæres bort. En appelsin har myglet i midten, og går i bosset igjen. Ellers er det aller meste like spiselig som det de kunne kjøpt i butikken. Marianne Sørensen, en venninne av Håvard og Nina som også driver med søppeldykking, har kommet bortom for å hjelpe til.

_SMM9006.jpg
SEAN MELING MURRAY

— Jeg ser ikke på meg selv som en del av en bevegelse. For min del er det en kamp mot forbrukersamfunnet. Det kastes kanskje litt mindre fordi butikkene ikke kjøper inn til oss, og vi spiser det som kastes. Det føles bra, sier Marianne.Hun er glad i å invitere til middagsselskap. Som student er det stas å kunne tilby gratis mat til vennene sine.

— Jeg sier ifra om at maten kommer fra bosset, men det er ingen som har reagert negativt på det. Samtidig passer man gjerne på hvilke settinger man forteller det i, og hvem man forteller det til. Det er jo ikke egentlig noe som er skittent ved det. Maten lå i en butikkhylle noen timer tidligere, og har siden ligget i en pose sammen med masse annen mat, sier Marianne.

Nina forteller at hun har fått et mye mer variert kosthold etter at hun begynte med søppeldykkingen.

— Vi finner mye eksklusive råvarer, og mye sesongvarer. En gang fant vi for eksempel jordskokk, det hadde jeg aldri hørt om før. Men så laget Marianne den beste suppen jeg har smakt noensinne! Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av den typiske studenten, som spiser ketchup på skiven, liksom. Her spiser vi gode biffmiddager, sier hun.

FRIGANERNE er for tiden i dialog med Robin Hood-huset om å starte opp folkekjøkken der igjen, slik at mer av den kastede maten kan komme til nytte.

— Det er så enorme mengder mat å finne, som kan mette så mange, sier Håvard.

Kirkens Bymisjon har allerede en ordning som gir mat til dem som trenger det aller mest. Fire ganger i uken henter organisasjonen varer som er i ferd med å gå ut på dato på Kiwi, ifølge innsamlingsleder Tine Wahlstrøm.

_SMM8969.jpg
SEAN MELING MURRAY

— Ordningen fungerer veldig godt, og slik det er i dag, får vi inn nok mat. Men behovet endrer seg hele tiden, sier hun.I Oslo er behovet større. Der samarbeider Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen med Landbruksdepartementet for å systematisere innsamlingen av mat som skal kastes. De prøver blant annet å få til et felles lager.

— Vi bruker maten til servering på våre steder, som i utgangspunktet ikke har budsjett til å kjøpe dette selv. I tillegg gir vi ut mat direkte til dem av gjestene som er vanskelig stilt, sier prosjektleder Henning Høiner i Kirkens Bymisjon i Oslo.

Høiner anslår at så mange som 4000–5000 mennesker trenger denne typen hjelp hver eneste dag. Tallet stiger på grunn av økt arbeidsinnvandring.

— Det er altfor ille at flere tusen tonn spiselig mat skal havne på søppeldyngen, sier Høiner.

DELER AV MATEN som ikke spises, blir til drivstoff. Norgesgruppen genererer hvert år 20.000 tonn matavfall. I Meny-kjeden går cirka 91 prosent av dette i destilleringsmaskiner og blir til biobrensel.

— Vi jobber kontinuerlig med å bli bedre. Det gjør vi blant annet ved å fokusere på gode og riktige bestillingsrutiner. Vi ønsker ikke å sitte igjen med for mye varer, sier informasjonsrådgiver Tormod Sandstø.

Hvis alt går etter planen skal også matavfallet som samles inn av BIR i Bergen, bli til drivstoff i fremtiden.

I dag leverer BIR matavfall til et komposteringsanlegg på Fitjar. Ordningen med å la restene bli til dyremat fikk nemlig en brå stopp i 2004, på grunn av faren for kugalskap. Når det planlagte biogassanlegget i Rådalen står ferdig, kommer matavfallet til å havne der.

EN BLODFERSK indrefilet er blant varene som har fått en ny sjanse i kjøleskapet til Håvard og Nina denne dagen.

— Vi er selvfølgelig ekstra oppmerksomme på kjøttet, det er viktig å varmebehandle det ordentlig. Den eneste gangen jeg har hørt om at noen er blitt syke av dumpster-diving, var da en venninne av meg ble dårlig etter å ha laget pølsegrateng. Pølsene hadde ligget i søppelet litt for lenge. Nå henter vi stort sett kjøtt kun i vinterhalvåret, for da får det ligge kaldt i bosspannene. Det er uansett alltid viktig å lukte på ting før man spiser dem, sier Nina.Håvard blander seg en smoothie. Mango, epler, appelsiner og bananer mikses til en innbydende, gul drikk. Han setter seg ved kjøkkenbordet og tar en slurk. På himmelen utenfor danser nordlyset. I vinduskarmen bak ham står en blomst i potte.

— Vi fant den i bosset og tok den med hjem. Vanligvis når vi finner blomster som er kastet, pleier vi å plante dem ut, i jorden ved siden av bosspannet vi fant dem i. Jeg vet ikke om det er noen vits. Men det skader jo ikke å prøve, sier han.

EKKELT? - Dumpster diving er ikke så ekkelt som det kanskje høres ut til. Når folk først finner ut at det er trygt, blir de fleste overbevist. Det er en åpenbar god idé, sier Håvard Hulløen.
SEAN MELING MURRAY
ANONYM: Nina (med ryggen til) er redd for å ødelegge fremtidige jobbmuligheter ved å stå frem som friganer. Håvard Hulløen har ingenting imot å vise ansiktet sitt.
SEAN MURRAY MELING