Frontruten er sprukket, venstre forhjul punktert, under bilen ligger et par hvite damesandaler og et liggeunderlag.

— Velkommen til hjemmet mitt, smiler Toader Gino og drar opp døren på førersiden. Bilen er ulåst, og nøkkel har Gino aldri hatt. I baksetet ligger en haug med gamle tepper til å holde varmen med, og et flekkete laken.

Den lille bilen bare stod der, forlatt, i en gate like utenfor sentrum i Bergen. Gino og vennene hans bodde i en annen forlatt bil i samme gate. Da denne ble tauet for halvannen måned siden, flyttet den 40 år gamle sigøyneren tingene sine hit.

Kone og fem barn

— Jeg sover av og til foran, av og til i baksetet. Det går greit, sier fembarnsfaren og heiser på skuldrene.

I to måneder har han vært i Bergen. Planen var å finne seg arbeid. Hjemme i Braila, øst i Romania, har han kone og fem gutter. De minste er tvillinger på 10.

— Det er helt umulig å få arbeid der. Noen venner av meg hadde vært i Norge i fjor. De tigget penger, spilte trekkspill og sang. De tjente bra – 24.000 kroner på fire måneder, sier Gino.

Selv kan han verken synge eller spille.

— Det kunne jo ikke de heller. Men de fikk betaling likevel, sier han og ler.

Sigøyneren tok først bussen fra Romania til Oslo sammen med to venner. Der ble de bare i tre dager.

— Det var så utrolig mange sigøynere der. Jeg møtte dem over alt. Så fikk vi høre at det var færre i Bergen, og tok bussen hit, sier fembarnsfaren. De to kompisene ga opp denne uken, og reiste hjem. Selv vil han prøve seg noen uker til.

Jobbet på fabrikk

I Kong Oscars gate kommer en ung dame løpende med en flaske Fanta som hun nettopp har tømt. Gino takker og putter den i posen. Arbeidsantrekket er lue, en jakke mot det verste regnet, en paraply til å rote i søppelkassene med og en plastpose. "Små turer er også store", står det på den. For Gino er norgesturen den første han tar utenlands. Han hadde trodd det skulle være enklere å tjene penger her.

— Jeg kan kanskje greie å pante flasker for 150 kroner på en god dag. Om jeg ikke finner noe, prøver jeg å tigge. Men det er ikke så mange som gir, sier han.

Den siste faste arbeidet han hadde, var mens Nicolae Ceausescu fortsatt styrte hjemlandet, på 80-tallet.

— Jeg jobbet på en fyrstikkfabrikk. Under Ceausescu hadde alle både arbeid, hus og mat på bordet. Først forsvant han, så gikk fabrikken konkurs, sier 40-åringen.

Bekymret for bilen

Planen om å sende penger hjem til familien har han måttet utsette. Kona og barna får litt sosialhjelp hjemme i Romania, men det er ikke mye. Kjøkkenhagen på 250 kvadratmeter gir dem litt mat på bordet.

— Vi dyrker paprika, løk, kål og poteter. Og så har vi en gris og seks høner, sier rumeneren.

Selv får han mat på Robin Hood-huset. Han vet også at det deles ut matposer i Korskirken er par dager i uken, men der har han ikke vært ennå. Største utgiftspost er rulletobakken, som han synes er urimelig dyr.

Det som bekymrer ham mest akkurat nå, er om politiet vil taue vekk bilen han bor i. Derfor vil han heller ikke at vi skriver hvor bilen står. To politifolk var innom for en stund siden og sa at den måtte bort.

— De var høflige og hyggelige. Men om de tar bilen, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg, sier han.

Sover ute

En av de eldste i Bergen er 72 år gamle Brebenel Gheorghe. Også han panter flasker og tigger.

— Det blir lite penger. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet reise fra hjemlandet mitt. Men jeg må prøve å tjene penger, sier 72-åringen, som savner de gode tidene under kommuniststyret. Han sier han ikke noe fast sted å sove, men at han tar inn hos andre sigøynere som måtte ha plass – eller sover ute.

Ingen av de to snakker engelsk, langt mindre norsk. De har heller ingen utdanning eller relevant arbeidserfaring å vise til.

— Men jeg kan gjøre både hage- og byggearbeid, sier Toader Gino. Om det ikke har ordnet seg med jobb innen august, vil han reise hjem til Romania.

De har begge fått med seg historien om sigøynerleiren utenfor Sofienberg kirke i Oslo. Selv vil de ikke klage på behandlingen de får her.

— Jeg gjør ingenting galt, så folk er stort sett greie og hyggelige. Og vi får jo mat, sier 40-åringen.

Kroppsvask og toalettbesøk ordner han på Robin Hood-huset. Han har ikke dusjet siden han dro fra Romania for to måneder siden. Diskusjonene om det burde vært ordnet tilgang til sovesal eller dusjanlegg har han ikke fått med seg. Det er heller ikke noe han har tenkt at kommunen eller andre burde ordnet.

— Men det er klart: Det ville jo vært storartet. Som å bli født på ny, sier Toader Gino.

LENGTER: Brebenel Gheorghe (72) savner kommunisttiden i Romania. - Jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet reise fra hjemlandet mitt. Men jeg må prøve å tjene penger, sier han.
FLASKEJEGER: Bevæpnet med en paraply går Gino på jakt etter tomflasker. - På en god dag panter jeg for 150 kroner, sier han.