Sånn mann-til-mann-preik i pinnekjøttatmosfæren med velkomstdrinken i hånden. Samtale mellom modne morfarer med slips og hvite skjorter. Ute blåste de første fyrverkeriene rundt på himmelen.

Han hadde sin siste dag i arbeidslivet. Jeg kunne formelig høre whiskyen sildre forbi en stor, sentimental klump i halsen. Denne søndagen er hans første som AFP-pensjonist. Avtalfestet pensjon. Det er en del praktiske og mentale brikker som skal falle på plass for at en arbeidsfri tilværelse skal funke, særlig når du har lyst til å jobbe.

Året vi nettopp har entret er også det året jeg kunne ha inngått en slik APF-avtale. Jeg slo ikke til, og er glad for at et slikt valg er mulig. Det må være noen voksne igjen i arbeidslivet. Erfaring og peiling er da ikke verst å slå i bordet med — i tillegg til arbeidslyst - er det ikke?

Alt dette sa vi til hverandre. Muntert og alvorlig om hverandre. Årsskifter er arena for mange nye og høye terskler i livet.

For hva skulle jeg ha gjort? Sette de gamle lp-platene mine opp alfabetisk? Skrive dikt i skyene? Spille golf fra ni til fire? Jeg som ikke klarte å være en ordentlig julenisse for mine egne barnebarn en gang ...

Denne julen ble jeg regelrett sjanghaiet inn i nisserollen. Junior trakk seg pysete i timene før, og trusselen om en nabo kunne vi ikke ha sittende på oss i familien. Så jeg gjorde som enhver annen god morfar ville gjort. Gikk veldig høylytt og tydelig «på do» ...

Ouvertyren var praktfull. Plutselig sto jeg der på terrassen og vinket. Tverrkroket og krylrygget med den svarte boss-sekken profesjonelt over skulderen. Ho-ho!

Gjennom vinduene hørte jeg gledeshyl fra Sofie og Jacob. Nissen kommer! Da gatedøren ble åpnet på vidt gap, var jeg så tverrkroket etter turen fra Kvamskogen at selv Ringeren fra Notre-Dame ville fremstått som en rakrygget Arnold Schwarzenegger. Jeg subbet gulvet med nylonskjegget, og knotet på en blanding av islandsk og færøysk. Det burde fulgt diplom og bauta med fra Vestmannalaget.

— Jeg synes han likner på morfar, sa Sofie før jeg egentlig var kommet inn i entreen. Jacob sa ikke et ord. Han hylte! Tydeligvis av skrekk. Jeg var jo klar over at it's hard to be a nissemann, men dette var jo helt forferdelig. Avslørt før jeg omtrent var kommet i gang ...

Dessuten hadde jeg glemt brillene, så hvem som skulle ha hva av boss-sekkinnholdet, var komplett umulig for nissen. Som ikke burde komme fra Kvamskogen, i dette huset bodde han på loftet. Og det er jo ikke lett å huske på med et nylonskjegg som klør noe jækla, der du krøller legemet sammen til hobbit-størrelse og tenker «koffor i helsike holder eg på med dette?» ...

Men slikt er glemt når ditt første barnebarn jublende skriker «Barbidukke med englevinger på - akkurat sånn som jeg ønsket meg!». Det siste jeg hørte var lyden av flerrende julepapir, og små, skjønne barn som allerede har glemt at nissen er der. At jeg kom litt høylytt tilbake «fra do», ble ikke kommentert ...

Nei, nisseoppdrag er nok ikke noe satsingsområde for meg den dagen - langt der fremme -arbeidslivet og jeg tar farvel. Tror jeg. Men kunne Kurten fra Arna bli World Idol, så har jeg vel en nissesjanse jeg også. Han skal ha takk for å gi oss her i heimen litt perspektiver på tilværelsen. Alt går ikke etter skjema i livet - heldigvis ...

Og nyttårsforsettene? Hon heme skal slutte å klø seg i øret med tannpirkere, og jeg har lovet å ikke bli potte sur hvis det engelske laget mitt skulle ramle ned fra Premier League ...