— DE VAR SÅ FORELSKET at de sugde seg fast i hverandre, kyssingen ble bare mer og mer intens, utdyper Ketil Nødtvedt.

Inne i prestehodet sitt fikk han opp en filmscene der Marty Feldman som nybakt brudgom gikk direkte fra vielsesritualet over til å fullbyrde ekteskapet foran alteret. Mens kyssingen til det unge brudeparet tiltok i styrke, begynte latteren å boble i den da nyutdannete presten. Bryllupsgjestene lo alt av den heftige kliningen.

Å holde seg alvorlig ble ikke mindre vanskelig for presten da han etterpå måtte bøye seg dypt ned for å be en bønn for brudeparet som med hodene stukket mellom altersprinklene mest av alt minnet om to sauer på båsen.

Da vielsen endelig var slutt, klarte ikke presten lenger å holde latteren tilbake og styrtet ut i sakristiet for å le i fred.

VITTIG BLE DET OGSÅ den gang en gudmor fant ut at hun like godt kunne døpe ungen selv som å vente på at presten skulle gjøre det. Ved denne anledningen skulle Ketil Nødtvedt, som nå er prest i Sælen Kirke, både døpe sin egen sønn og flere andre dåpsbarn.

— En av fadderne stilte i en kort, kort, hvit silkeaktig kjole med en svært bred rosa sløyfe rundt magen. En kollega av meg lurte på om damen også skulle døpes, men antrekket hennes var nok bare inspirert av dåpsbarnet som hun også var gudmor for. Ved døpefonten holdt hun frem barnet, jeg løftet hånden min for å dyppe den ned i vannet, forteller Nødtvedt.

Det er da gudmoren bokstavelig talt tar saken i egne hender. Mens presten blir stående nærmest i en frys-stilling med hånden løftet, bøyer den effektive fadderen seg raskt frem, dypper hånden sin i dåpsvannet og lar det gjentatte ganger sildre over barnehodet mens hun teller høyt: «En, to, tre!»

Etter det Bergens Tidende erfarer skal da prestens svigermor ha kommet ham til unnsetning ved å rope høyt og spontant nede fra sin plass i kirken: «Åh nei! Det er ikke sånn!»

NOEN GANGER kan også en prest trenge en hånd å holde i. Slik som den gangen da en sterk svenske reddet Ketil Nødtvedt fra å ramle ned i graven under en begravelse.

Det var en guffen regnværsdag på Møllendal, og rundt graven var det vått og sørpete. Begravelsesfølget sto langs kanten, og da presten gikk rundt for å hilse på de nærmeste etter seremonien, glapp den ene skoen hans taket, og Nødtvedt rutsjet mot graven. I siste liten, helt ute på kanten, klarte en mann å gripe presten under armen. Den svarte jordflekken på prestekjolen ble et varig minne om nesten-ulykken.

SVENSK FJERNSYN viste for en del år siden en underholdende video fra en vielse i Bergen der den samme Nødtvedt krøp rundt på kirkegulvet i prestekjolen sammen med en kirketjener og en forlover. Karene var utstyrt med tang og skrujern og jaktet iherdig på en giftering som hadde satt seg fast i en sprekk under alterringen. Det hører med til historien at forloveren var så engstelig for å miste gullringene at han for sikkerhets skyld hadde bedt presten om å ta vare på dem.

UNDER EN ANDAKT skisserte prest Håkon Sundal en gang valgets kval for tilhørerne med patos i stemmen.

«Dere må velge mellom Gud og Satan! Og jeg, jeg har valgt det siste!»

— Jeg kjempet med å holde masken, innrømmer kapellan Eivind-Bjørnar Hetlevik i Loddefjord som var til stede.

Da Hetlevik sammen med fire andre ble ordinert som prest i Domkirken på begynnelsen av 70-tallet, inntraff det som senere er blitt hetende avholdsfolkets omvendte vin-under.

Under den høytidelige seremonien i kirken, skulle de nye prestene forrette nattverd.

— Vi var ikke oppmerksomme på skikken i Domkirken med å blande vann og vin. Nå avdøde Stein Eirik Foss var den gang kapellan, og etter at jeg hadde skjenket det jeg trodde var vin til biskopen og prestene, hvisket Foss: «Hetlevik! Det er bare vann i denne her! Dokker må blande!»

RESIDERENDE KAPELLAN i Fana, Gunnar Nesse, fikk også problemer under nattverd på et sykehjem for noen år siden. En dame som var begynt å bli glemsk, ble sittende uten så mye som å nippe til vinglasset.

«Du må drikke det,» oppfordret presten henne.

Fruen holdt opp vinbegeret, betraktet det skeptisk før hun uten overbevisning i stemmen konkluderte: «Jeg kan vel ikke ta min død av det.»

Et nydelig, gammelt par som hadde forelsket seg i hverandre på et sykehjem, spurte Gunnar Nesse om det var noen mulighet for at de kunne gifte seg. Presten gikk i gang med forberedelsene, skaffet paret de nødvendige papirer og fastsatte vielsesdato på sykehjemmet.

Noen uker senere kommer imidlertid den meget godt voksne bruden in spe bort til presten og forteller at det ikke lenger er aktuelt å gifte seg.

«Er dere ikke glade i hverandre?» spør han forundret.

«Jo, men vi har fått et rom sammen, og i natt lå vi i samme seng, og vi fikk det ikke til, så det blir ikke noen vielse,» svarer den gamle damen ærlig.

UNDER EN STØRRE dåpsgudstjeneste i Fana hadde presten oppfordret det neste dåpsfølget til å gå opp til døpefonten mens det foregående følget var på vei ned. Det gikk greit helt til en fadder ble gjort oppmerksom på at han hadde buksesmekken åpen. Da han sidelengs på vei ned fra døpefonten skulle trekke opp gylfen, vikler chiffonkjolen til en fadder i det andre dåpsfølget seg inn i glidelåsen. «Det var ikke meningen,» presiserer mannen med gylfen før en sindig, eldre klokker skysser de to uheldige fadderne ut i sakristiet der han klarte å få dem løs fra hverandre.

ETTER EN VIELSE for noen år siden forsto ikke Nesse hvorfor ikke bruden tok oppfordringen om å gå ned fra alteret sammen med sin nybakte ektemann.

— I stedet ble hun stående dønn i ro mens hun vinket febrilsk på forloveren sin. Jeg nærmet meg bruden for å høre om det var noe jeg kunne hjelpe med, da jeg ser at hun tripper ut av trusen som ligger nede rundt anklene hennes. Bruden var helt rolig og rødmet ikke engang mens forloveren krøllet trusen sammen inni hånden sin, forteller Gunnar Nesse.

I EN INTENS arbeidsperiode på fritiden der den samme presten var ivrig opptatt med å innrede båt, rakk ikke Nesse å vaske seg særlig grundig etter å ha brukt kontaktlim. Det ble tydelig da presten under forbønn for et brudepar sto med brudens tyllhatt hengende fast i den ene hånden.

Sokneprest i Sælen Kirke, Frode Øglænd, har forsovet seg både til bryllup og begravelse. Etter en ungdomsgudstjeneste på Askøy for noen år siden var imidlertid presten svært fornøyd med tingenes tilstand inntil han på vei ut av kirken ble gående bak to middelaldrende damer.

«Du, dette var en elendig gudstjeneste, Øglænd er så flåsete,» slo den ene fruen fast.

— Det sier noe om avstanden mellom prest og menighet, sier Øglænd som ikke ville ha drømt om å la damene forstå at han hadde overhørt dommen over preken hans. - Nei, stakkars, det ville ha vært så pinlig for dem, sier presten fromt.

Illustrasjon: CHARLOTTE HELGELAND