Og barna som befant seg hjemme eller på vei til skolen, sliter like mye som de som satt i kjelleren på Holen skole, fastslår prosjektleder Dagfinn Winje ved Avdeling for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen.

Han har ledet «Laksevågsprosjektet», den første studien av psykiske langtidsvirkning av bombeangrep gjort i Norge. Nå foreligger de første resultatene fra fase 1 i prosjektet, der 55 overlevende og 11 ektefeller har deltatt. Også de som kviet seg for å delta, har fått si ifra: 15 av de opprinnelig 148 som ble spurt, sa nei fordi de fryktet at det ville bli for psykisk tøft for dem. Det ble tøft, viser svarene fra dem som likevel ble med.

Presenteres i Tyskland

Winje understreker at det ennå gjenstår å analysere hele datamaterialet. Noen av resultatene legger han frem på en psykologkongress i Berlin i sommer, der temaet er eldres psykiske helse. Med seg i arbeidet har Winje hatt psykologistudentene Stina Berntsen og Fredrik Frøyshov. De har lagt inn og analysert deler av dataene i sin hovedoppgave. I oppgaven sammenlignes funnene fra Laksevåg med resultatene fra to undersøkelser av tyskere som opplevde bombeangrep som barn.

— Det blir ofte hevdet at folk opplever så mye gjennom et langt liv, som kan forklare deres psykiske problemer. Vi finner at de som har opplevd bombing, både på Laksevåg og i Dresden, over 60 år etter har mer generelle psykiske plager, som angst, depresjon og søvnløshet, og flere symptomer på posttraumatisk stress enn jevnaldrende som ikke har opplevd det, sier Winje.

Kutter ut krigslyder

Fase 2 av undersøkelsen er så vidt kommet. Nå blir deltagerne innkalt til samtale:

— Her vil vi prøve å finne ut mer om anspenthet, nedstemthet, irritasjon og sinne, søvnvansker og om bruk av medikamenter. Vi vil be dem om tillatelse til å hente ut sykmeldingsdata for hvert tiende år fra 1954 til 2004, for å se om de har vært mer borte fra jobb enn jevnaldrende. Det kan godt tenkes at arbeid har vært viktigere for disse enn for andre, sier Winje.

— Hva med kvinnene, som tidligere ofte forlot arbeidslivet uten å søke uføretrygd, selv om de kunne hatt grunn til det? De har jo ikke satt spor etter seg i trygdestatistikken?

— Vi har ikke spurt de som har sluttet i jobb, om hvorfor. Men tallene tyder på at Laksevågsfolket har tatt sin tørn: 75 prosent har vært i arbeid fra 30 til 60 år, menn i gjennomsnitt i 45 år, og kvinner i 25 år. Vi trenger mer tid før vi kan sammenligne disse data med data fra en sammenliknbar gruppe.

Winje hadde opprinnelig tenkt at undersøkelsen også skulle ha en fase 3, der deltagerne skulle få høre originale lydopptak fra bombeangrep, samtidig som forskerne målte fysiske reaksjoner som hjerterytme og nivå av stresshormoner, og gjennomlyste hjernen. Men nå har Winje ombestemt seg:

— Etter å ha sett hvor psykisk sårbare mange av deltagerne er, og etter å ha arbeidet med lydene, kutter jeg ut fase 3.

Kunstig skille

Winje vil ikke som forsker delta i diskusjonen om krigspensjon. Vi spør likevel om hva han mener om å skille mellom «direkte rammet» og «indirekte rammet», slik NAVs ekspertutvalg gjør i sin rapport. Der anbefaler de å gi krigspensjon til de som var i Holen skole eller i lignende situasjoner under bombingen, det vil si, de som var i et hus som ble truffet. Bare disse tilhører kategorien «ekstra harde påkjenninger», og bør lettere få krigspensjon, mener utvalget.

— Støtter resultatene fra Laksevågsprosjektet en slik oppdeling?

— Hvis vi ser på den psykiske tilstanden, finns det ikke et slikt skille. Også det å stå utenfor å se på at din bydel går opp i flammer, og vite at der er mamma og pappa, kan skape traumer. Allerede for hundre år siden dokumenterte læringspsykologer at sanseopplevelser setter seg fast. I en katastrofe som denne etser sanseinntrykkene seg inn. Mange uskyldige ting kan utløse alarmreaksjoner: Sirener, ild, høye smell, lukt eller smak av murpuss, til og med en varm vind mot kinnet.

— Angrepene på Dresden var mer massive, og skjedde flere ganger. Er det ikke da rimelig å anta at de overlevende fra Dresden har større psykiske problemer enn de fra Laksevåg?

— Hva tror du: Er det psykisk sett noen forskjell på å bli bombet en gang eller 15 ganger? Nei, taket er nådd etter første gang - målet er fullt. Det er lett for å undervurdere konsekvensene av én bombing. Vi må være villige til å ta inn over oss at følger av krig ikke kan måles i centimeter eller kilo. Selv veltrente og velutstyrte soldater kan med god grunn hevde at én granat var mer enn nok.

Forsøk på å mestre

Rundt 60 prosent av deltagerne i undersøkelsen, har jobbet hardt med å glemme 4. oktober 1944. Nesten like mange har prøvd å avlede tankene ved å ikke snakke om opplevelsene, og ved å engasjere seg i noe positivt. Halvparten vet ikke hvilke råd de ville gitt til andre som har opplevd noe lignende. Men de som har et råd og gi, ville oppmuntret til å snakke.

Winje synes det er viktig å påpeke at overlevende etter bombing kan utvikle alle eller bare noen av symptomene på en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) eller andre psykiske lidelser.

— Bomber er livsfarlige, helseskadelige, og skremmer livet av folk. Det er faktisk derfor de blir brukt, sier Winje, som blir irritert når folk vil vite hvorfor noen får PTSD eller andre psykiske lidelser, og andre ikke:

— Vi vet ikke hvorfor ikke alle røykere får lungekreft heller, men røyking er likevel anerkjent som skadelig.

Han synes heller ikke noe om å pådytte overlevende og pårørende en mening med det som har skjedd:

— Det viktigste er å få anerkjennelse for at det var en forferdelig hendelse som rammet blindt, og at den for dem som ble rammet sannsynligvis var fullstendig meningsløs. De vil ha stort behov for er å lage seg en helhet. Hos traumatiserte mennesker er lagringen ikke god nok, minnene eksisterer bare som fragmenter i bevisstheten, sier Winje.

LAKSEVÅGPROSJEKTET: Prosjektleder Dagfinn Winje (til høyre) ved Avdeling for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen har sammen med psykologistudentene Stina Berntsen og Fredrik Frøyshov sett nærmere på de psykiske skadene på menneskene som opplevde bombingen av Laksevåg. Funnene de har gjort er svært interessante.
Ørjan Deisz