• God dag, unge mann, kor gammel er du?- Fjorten.- Da har du ikke lov til å stå her og spille. Skulle ikke du vært på skolen forresten?

EN TYNN GUTT I JOGGEBUKSE har nettopp rulleskøytet seg opp foran en av spilleautomatene i annen etasje på Vestkanten kjøpesenter. Med myntene klar i høyrehånden, en Safaripose i venstre. Men han kom bare så vidt i gang før den hersens politikjerringen var der og huket han.

Klokken er elleve om formiddagen. Tone Politi har møtt en gammel kjenning, en av de ungdommene hun ofte ser oppholde seg på senteret.

— Han var bare ikke på skolen, fortalte at han hadde handlet til faren og skulle hjem med varene, sier hun.

Tone Hauge husker i farten ikke navnet på gutten.

— Men jeg har det på harddisken, skal nok komme på det, sier hun. Tone Politi legger sine daglige observasjoner inn i dertil egnet hjernemappe. Hun kjenner ungdommene i Loddefjord, og de kjenner henne.

MANGE MØTTE TONE POLITI i BARNEHAGEN. Hun dukket opp igjen i første klasse, i fjerde drillet hun klassen i trafikklære og skrev ut sykkelsertifikat til niåringene. Syvendeklassingene har Tone og kolleger lært opp til skolepatruljering og både elever og foreldre i ungdomsskolen har fått grundig innføring i det som har med rus å gjøre. Tone er politifadder for fem av skolene i bydelen.

Når elever på en skole koblet ut telefonen og brannvarslingsanlegget, så var Tone straks på pletten. Hun ga ugagnskråkene tolv minutter på å melde seg.

Alle barn og unge i Laksevåg lensmannsdistrikt vet at det er sånn hun er. Grei med streng. De vet at det er henne de må stå til rette for viss de gjør noe galt. På Vestkanten blir den minste nasking rapportert til politiet, den som blir tatt, må møte med foreldre på Tones kontor. Der forlanger politidamen at den innkalte forteller sannheten.

— Dette vet alle og vi tror det virker forebyggende. De vet at vi opererer med nulltoleranse. Og det er svært sjelden noen blir innkalt til meg for andre gang, sier Tone Hauge.

I KVELD ER DET NETTOPP DET SOM SKJER.

— Der skal du sitte, rett foran meg, instruerer Tone Politi. Hun vil kunne se den unge mannen rett i øynene.

En femten år gammel gutt og moren hans setter seg ned på kontoret til politidamen. Gutten er innkalt til avhør som vitne i en sak om noe bråk i et borettslag. Sist var han her fordi noen kamerater hadde stjålet varer fra en butikk.

«Lars» slår av mobilen, setter colaflasken på gulvet. Tone forklarer at han som innkalt vitne er under straffansvar, og at det han sier skal være sant. Hun sitter bak datamaskinen på andre siden av skrivebordet.

Politikvinnen legger en blank papirlapp på bordet foran gutten, det går noen sekunder, ingenting skjer. - Tyggisen, sier hun, du kan legge fra deg tyggisen.

Hun spør hva som skjedde den dagen i januar. Han forteller. En helt annen og mindre dramatisk historie enn fornærmede i saken har presentert. Gutten innrømmer noe, og sier han har bedt om unnskyldning for det han har gjort.

— Er ikke dere for gamle til å holde på med slikt, spør Tone.

— Jo, vi burde nok tenkt oss om, men vi har ikke så mye å ta oss til.

— Det må da finnes noen jenter dere kan være med, sier Tone Politi.

Borettslaget er som et gamlehjem, mener moren og forteller om hvor vanskelig det er å få i gang aktiviteter i bomiljøet. Det er alltid noen som klager over bråk.

— Jeg har bestemt meg for å gå mine egne veier, jeg vil ikke være så mye med den gamle gjengen lenger, har lyst til å begynne med karate eller kickboksing, sier «Lars». Fra før driver han med flere andre idretter.

HAN BLIR MER OG MER PRATSOM, nesten litt husvarm, lurer på om det blir rettssak og om han i tilfelle må vitne. Tone tror neppe saken havner i retten.

Det blir snakk om skolen. Gutten forteller at han vil utdanne seg i militæret. Og at han har kjøpt moped som står klar den dagen han fyller seksten.

I den forbindelse lurer han på en ting. Om det kommer på rullebladet når noen blir tatt for å trimme mopeden.

— Blir du tatt for det, får du både bot og prikk og den lysende militærkarrieren går garantert fløyten. Mitt råd er at du dropper hele mopeden. Mopeden er ofte første steg til å få på seg noe. Du er en fornuftig og grei gutt, du forstår at du ikke skal finne på noe tull, seier Tone Politi.

— Han er en grei gutt, det hører du på måten har forklarer seg på, sier Tone etterpå. Andre har ofte mer å stå til rette for når de kommer hit til politihuset på Janaflaten. Og de som er under 18, havner alltid hos Tone.

— Noen av dem som blir tatt av mine kolleger, sier de vil tilstå, bare de slipper å gå til Tone, ler Tone Politi.

- GOD DAG FRUEN, hilser fire unge gutter som driver langsomt bortover butikkgaten på Vestkanten. Politikvinnen spør hva de gjør på. De er ferdige med tiende og har tatt seg et friår. Hun vil vite hvilke planer de har.

To jenter skygger unna. Vil helst slippe å hilse. Skoleskulkere, tror Tone. Hun vet godt hvem de er og hva de driver med.

Men det er mange andre som vil snakke med Tone og hun er raus med klemmene. Hun veksler noen ord med alle som stopper opp.

Det er storefri på ungdomsskolen og derfor et gunstig tidspunkt for formiddagspatruljering på Vestkanten. Men det er ikke så mange unge å se her i dag, ikke så mange å jage vekk fra automatene.

— Vi vil gjerne være et synlig politi, vi vil gjerne vise at vi bryr oss om bydelen vår, sier hun.

— I dag har jeg skaffet jobb til en 17-åring som er kommet litt utpå, forteller hun noen dager senere.

— Han trenger noe å gjøre på, jeg var innom en arbeidsgiver for å høre om han kunne hjelpe, og nå har vi jobben, nå mangler det bare at barnevernet eller noen andre betaler lønnen. Slik jobber vi også her på lensmannskontoret, sier Tone Politi.

OFTE PÅ VESTKANTEN: Politibetjent Tone Hauge tar ofte turen innom Vestkanten for å se og bli sett. Hun er der gjerne når ungdomsskolen har sorefri. 10-klassingene Thomas Tangen og Sveinung Nergård har vært på butikken for å kjøpe skolemat.<p/>FOTO: RUNE SÆVIG