Vi har presset oss inn i midtgangen på en overfylt gratisbuss i Chr. Michelsens gate, alarmert av et BA-oppslag om at bussen står i fare. Folk står som sild i tønne, bussen humper seg frem over ujevnt brosteinsdekke, luften er stinn av regndamp og doggen dekker vinduene. Men passasjerene er begeistret.

Nekter å tro det

– Dette er et veldig bra tilbud. Jeg farter en god del rundt i byen i forbindelse med jobben i reiselivslaget, og bruker ofte bussen, sier Linn Tjos Falkenberg.

Hun har fått med seg at bussen er i fare, men makter ikke helt å ta signalene på alvor.

– Kan de gjøre det da? Tenk på alle som bruker den, sier hun mens de stående klamrer seg fast til seteryggene i det bussen gjør en brå sving inn i Teatergaten.

Og Falkenberg har rett. Bussen er blitt en enestående suksess. I fjor hadde de små grønne bussene anslagsvis 700.000 passasjerer. En formidabel økning fra året før.

– Det er galskap. Skriv det!

Vi runder Nøstet, og fortsetter opp forbi Sentralbadet der John H. Lussand smetter ut.

– Dette er et alle tiders tilbud. Det er galskap å legge det ned. Skriv det, sier han i det han forsvinner ned stigtrinnet.

Bussen har tømt seg litt, men straks vi nærmer oss de sentrale sentrumsgatene igjen kommer det eldre madammer med handlevesker og stokk, pensjonister i sixpence og terylenebukser og skoleelever med lut rygg og tunge skolesekker. Vi gisper etter luft og presser oss frem til sjåføren.

– Du må skrive sånn at de ikke legger ned dette gode tilbudet, sier Malvin Røttingen. Pensjonisten fra Håkonsvern har kjørt gratisbussen i to år.

– Jeg vet ikke hvordan det er andre steder, men her kommer passasjerene og takker meg både når de kommer om bord og går av.

– Blir det ikke slitsomt med all humpingen og ristingen?

– Jeg vet jo ikke av noe annet. Men om sommeren er det krevende å kjøre. Da må du ha øyne i nakken for fotgjengerne går rett ut i gaten med blikket ned mot mobiltelefonene. Da er det litt anstrengende.

Bruker den alltid

I setet rett bak Røttingen har Klara Tunes fra Tunes vaglet seg på et sete. Hun bruker alltid bussen på bytur. Og der i den overfylte midtgangen møter hun blikket til en eldre kvinne.

– Er det deg, Aslaug?

Ja visst er det Aslaug, men hun ser ikke Klara gjennom doggende brilleglass.

– De kom til oss fra byen under krigen, forklarer Klara.

Og så glir de inn i en samtale om krigen og bussen og Aslaug, som heter Skulstad til etternavn, forteller at hun vanligvis tar servicelinjen fra Møhlenpris til byen.

– Det er et fantastisk tilbud. Sjåføren går til og med ut av bussen og bærer handleposen min bort til inngangen og sier «hadde det gått an skulle jeg kjørt deg opp trappen».

– Men gratisbussen da, lurer vi.

– Ja, den er god den og. De må bare ikke finne på å legge den ned.

Syng ut om gratisbussen her!

GLAD FOR GRATISBUSS: ¿ Det er mye lettere å komme seg rundt i sentrum når vi kan ta bussen, forklarer Kirsten Nilsen.
Odd Mehus