Nå er det ifølge kalenderen jul igjen, og den skal visstnok vare helt til påske. Med julen kommer julebordene, og med julebordene kommer de fulle førtiåringene. Dette er godt voksne mennesker som drikker alkohol i nevneverdige mengder én gang i året, nemlig på bedriftens julebord. Ellers i året strekker de seg til ett glass vin til maten i godt selskap, men aldri mer. De rekker akkurat å vekke strupen, men det blir som regel med det ene glasset for å smøre den tørre halsen og svelge unna biffstykkene.

Så snart vi skriver desember er de der; like overraskende som julekvelden på kjerringa kommer julebordgjestene på bussjåføren. En del velger nok drosje når de skal ut på livet en sjelden gang, men svært mange velger bussen. Det er bedre plass i en buss, man kan reise med mange venner og bekjente, og folk flest er av den oppfatning at man kan drikke og hygge seg i bussen på vei til hvor det enn måtte være.

Men da har man oppfattet feil.

Bussen er per definisjon et offentlig sted, og drikking på offentlig sted bøtelegges relativt kraftig. Men mange passasjerer spekulerer i manglende kontroll fra politiets side, og det er jo ikke å legge skjul på at de har rett. Når så du sist en politikonstabel ombord i bussen? Dermed blir det opp til bussjåføren å håndheve forbudet mot drikking, hvilket kan medføre en del ubehagelige situasjoner. Mange bussjåfører vegrer seg mot å gripe inn i slike tilfeller, særlig hvis det er større grupper av passasjerer som drikker sammen i festlig lag. Man vet aldri hva som kan skje, eller hvilket humør disse menneskene er i, før man står midt oppi situasjonen. Derfor velger de fleste sjåførene å fullføre turen uten å ta tak i problemet, og heller frakte passasjerene inn til sentrum mens festen pågår for fullt bak i bussen.

Politiet har den siste tiden gått hardt ut i avisene med lovnad om større innsats for å få bukt med denne problematikken, slik at det igjen kan bli mulig å reise med buss på kveldstid uten å bli plaget av fulle passasjerer som har glemt de sosiale antennene på hattehyllen i sitt lune rede. Men politiet har ikke mulighet til å være alle steder på en gang. Derfor er det på tide med en holdningsendring blant de reisende, noe som vil være en svært vanskelig og tidkrevende kampanje å ta fatt på. For hvordan skal man belære disse godt voksne menneskene som til daglig kanskje har godt lønnede stillinger høyt oppe i profilerte firma, når man selv er en enkel bussjåfør som ikke så mange respekterer? Hvordan skal man få disse fulle førtiåringene til å forstå at bussen er et offentlig transportmiddel, ikke et samlingssted for brunsthyl og fulle bukkesprell?

Hvordan skal man få de engangsdrikkende menneskene til å innse at det faktisk går an å oppføre seg som folk selv om man er ute på en snurr én gang i året?

Vi blir nok aldri kvitt problemet med drikking i bussene, det må vi nok bare innse. Spørsmålet er hvorvidt et forbud har den effekten det er ment å ha, eller om det er en offensiv mot fyll og spetakkel som er påkrevd. Jeg vet at jeg har mange kolleger med meg når jeg sier at det ikke alltid er selve drikkingen som er problemet, men festing som utarter til vold, fyll og spetakkel. Voksne folk klarer stort sett å sitte rolig med en flaske på lommen på vei til by’n, men så lenge vi har personer som alltid skal lage kvalme og lage bråk vil et forbud mot drikking i bussen være nødvendig å opprettholde.

At ikke folk skjønner dette overrasker meg faktisk litt, det skal jeg innrømme. Dersom alle klarte å oppføre seg normalt og nyte sin alkohol i fred og fordragelighet, ville bussturen inn til sentrum forløpt på en mye mer behagelig måte – for alle parter. De edru passasjerene, som kanskje er på vei til eller fra jobb, ville hatt en trivelig reise. De berusede passasjerene likeså, der de sitter med sin lerke og fukter ganen på ulovlig vis. Og ikke minst ville bussjåføren fått en mye bedre arbeidsdag.

Men så lenge vi har fulle førtiåringer og julebord er nok dette bare en utopi.

Bussemann