Uforstand blant venner, familie og kolleger gjør at sørgende murer seg inne. Det offentlige får stryk for sin innsats.

Mødre som får sitt barn revet bort, får større helseproblemer og er mer utsatt for en tidlig død enn fedre.

Alle foreldre er installert med den nagende uroen. Angsten for at barnet deres brått skal dø.

For tusenvis av norske foreldre blir dette en hjerteløs realitet. Hvert år mister rundt 400 barn og unge under 25 år livet etter såkalte plutselige dødsfall. De begår selvmord, de omkommer i ulykker eller i krybbedød.

Tilbake står mor og far — midt i sitt verste mareritt. Får de hjelp?

— Nei. På langt nær så mye som de skulle hatt, slår Kari Dyregrov fast.

Hun er sosiolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen, og har nå gransket livene til 262 foreldre som er rammet av tragedien.

— «Om noen hadde droppet en atombombe i nabolaget, ville ikke det rystet oss noe mer». Slik formulerte en av fedrene seg. Det er en god illustrasjon på hvor altoppslukende sorgen føles.

Sviktes av sine nærmeste

Mødrene og fedrene i undersøkelsen har grufulle historier å fortelle. Om lammende tungsinn og ensomhet. Og om hender som ikke strekkes ut.

— Til tross for mye positiv respons, rapporterer et stort flertall at den nære omgangskretsen ikke gir den hjelpen de forventer. Mange i det sosiale nettverket vegrer seg for å ta kontakt. De som gjør det, kan ofte si ting som oppfattes som støtende, forklarer doktorgradsstipendiaten.

Studier viser at overbeskyttende bekjente virker opprørende - og mot sin hensikt. Men det gjør også urealistiske forventninger om at de sørgende skal komme til hektene etter en viss tid. Noen trekker seg unna for tidlig - andre gir råd som oppfattes som tåpelige.

Hvordan i all verden skal man så gå frem?

— Vi mangler sosiale normer for hva som kreves i slike situasjoner. De aller fleste sørgende ønsker å bli spurt om sitt tap og om hvordan de har de. Eller oppleve at venner og bekjente snakker om den døde helt naturlig i en samtale.

Samtidig må omgangskretsen tåle å møte stengte dører på dårlige dager, forklarer Dyregrov.

Hun er overrasket over hvor mange som fremdeles isolerer seg fra omverdenen, flere år etter at de er rammet av den brå døden.

— Mange mangler energien som kreves for å komme seg ut blant folk, og murer seg inne. Det er avgjørende for deres mentale helse at noen klarer å låse opp de stengte dørene.

- Sømmer seg ikke

Mange i helsevesenet er smertelig klar over at de kommer til kort. Dyregrov har gjennomført en spørreundersøkelse blant helsepersonell over hele landet. Under en femdel er «veldig fornøyd» med tilbudet de gir fortvilte foreldre.

— Det er jo egentlig veldig positivt. Det viser at viljen er der, sier Dyregrov.

Blant de pårørende er misnøyen unison.

  • Nesten samtlige etterlyser profesjonell hjelp, både i tiden like etter barnet har gått bort, og i et langsiktig perspektiv.

n * søsken med hodet fylt av tunge tanker.

  • Mange vil ha hjelp til å mobilisere det sosiale nettverket, og til å komme i kontakt med andre i samme situasjon.
  • Til sist etterlyser foreldrene hjelp med praktiske, økonomiske og juridiske spørsmål.

— Det sviktes i alle ledd. Mange sørgende må selv ta kontakt for å få akutthjelp når den brå døden inntreffer. Og tilbud om hjelp over tid, finnes knapt. Det sømmer seg ikke for en velferdsstat at mennesker i de dypeste personlige kriser skal bli oversett på denne måten, sier Dyregrov.

fakta/undersøkelsen

  • Sosiolog Kari Dyregrov har gjennomført en spørreskjemaundersøkelse blant 262 foreldre som har mistet barn og unge i en plutselig død.
  • 69 av dem er deretter intervjuet ansikt til ansikt – mellom 15 og 19 måneder etter at livet ble snudd på hodet.
  • I tillegg har hun spurt helsearbeidere fra 321 kommuner om deres syn på sorgarbeid og det offentliges innsats.
  • Undersøkelsene er del av Dyregrovs doktorgradsarbeid, som hun forsvarer til høsten.
  • Undersøkelsen er gjennomført over en periode på seks og ett halvt år. Den er finansiert av Helse og Rehabilitering, og Landsforeningen til støtte ved krybbedød.