«Vi har funnet kreftceller i vevsprøven din. Haukeland sykehus vil ta kontakt med deg i løpet av neste uke. Med vennlig hilsen.»

Varmen fra peisen. Lukten av krumkaker, kokosmakroner og en marokkansk, kraftfull lammegryte. Det var ikke gitt at det var slik denne julen skulle bli.

Jeg er veldig glad i å leve. Jeg kan leve med hva som helst, bare jeg får leve

Men der sitter altså Aicha Bouhlou fremdeles. Krøllet opp i sofaen, med det nøye friserte, svarte håret. De fyldige leppene. Og viktigst av alt: små roser i kinnene.

«Strålefolkene»

Det finnes ikke lenger noen kreftsvulst i Aichas kropp. Det siste året har hun slåss. Og noen helt spesielt kloke personer gjorde det bitte litt lettere å overleve måneder med cellegift og stråling på grensen til hva en kropp kan tåle.

«Strålefolkene», kaller hun dem. De er sykepleiere, stråleterapeuter, radiografer og leger på kreftpoliklinikken på Haukeland Universitetssykehus. Ellinor, Else, Hedda, Anita, Kjersti, Kristin, Siv, Birthe, Kristine, Christian, Terje og Anne Turid.

UT PÅ TUR: - Jeg husker jeg sa «Herregud, det kjennes ut som om jeg er med på en Lars Monsen-tur» her. De skal kjøre meg ned til hypertermi etter stråling, men dulter bort i alt av dørkarmer, senger. Humor, å kunne spøke litt hver dag, var viktig for meg. Christian og jeg fant tonen med en gang.
ODD E. NERBØ

— Det var de som møtte meg, hver dag. De tok vare på meg. De så meg, alltid med litt omsorg i blikket. Den lille omsorgen var veldig viktig for meg. At de var der og holdt hånden min. Dette er folk som møter og behandler så mange mennesker hver uke, likevel klarer de å gi deg det lille ekstra som gjør at du føler at du er ivaretatt. De klarer å gi noe hele dagen. De skjønner hvor viktig trygghet er i den kritiske fasen.Kanskje hjalp hun dem på vei.

— Jeg kan gripe etter en hånd når jeg trenger det. Jeg har tatt på dem, klemt på dem, til tider kysset dem av glede. Jeg viste dem at jeg er mottakelig for berøring.

Kraftløs

Mange bergensere kjenner Aicha som gallerist. Galleri Bouhlou består, men utstillingsdelen ble nedlagt før svulsten ble oppdaget. Alle kreftene forsvant, smertene ble for store. Etter hvert avslørte en tilfeldig celleprøve at hun hadde livmorhalskreft. Trolig kunne det vært oppdaget før.

— Begynnelsen på denne historien er for meg brevet som kom i posten fra gynekologen min. Med to setninger forvandlet hun livet mitt til et katastrofeområde. Jeg synes egentlig det var ganske brutalt. Allerede samme dag ringte Haukeland. Jeg var sikkert heldig, men ble faktisk ganske stresset. «Dette må være ille», tenkte jeg.

Maksimal behandling

Brevet kom en fredag. Mandag morgen tok Aicha de første prøvene på sykehuset. Legen så lenge og alvorlig på henne, og fortalte at svulsten var så stor at den hadde vokst seg gjennom livmorveggen og fast i bekkenbenet. Operasjon var umulig. Aicha hørte ham snakke. Hørte seg selv stille spørsmål. Så ektemannen Odd, som er fotograf i Bergens Tidende, gråte.

For alle rundt meg måtte jeg være rolig og skjerpet. De var hjelpeløse og kunne ikke gjøre noe. Men på Haukeland tillot jeg meg å være svak og engstelig. Jeg gråt og ble veldig nerdet

Gråt ikke selv. Utenfor gikk Bergen videre, i sakte vinterferiemodus. Aicha reiste hjem til Nygårdshøyden. Hun hadde akkurat rukket å komme seg innenfor døren, da hun satte seg på en krakk og hørte seg selv skrike. Helt fra det aller, aller innerste av seg selv.

Dagen etter var Aicha i nytt møte. Ny lege, nytt fokus: «Selvfølgelig kan du bli frisk! Du er ung, du er sterk, du er kjernesunn ellers, vi kan kjøre maksimal behandling på deg. Men vi kan ikke gi deg noen garantier», sa han.

— Jeg er veldig glad i å leve. Jeg kan leve med hva som helst, bare jeg får leve, tenkte Aicha Bouhlou. Hun var rolig og skjerpet. Hver morgen dro hun til Haukeland. I syv uker fikk hun cellegift. Men det var strålingen som var det aller verste. Og det var da strålefolkene så henne, hørte på henne, holdt henne i hånden.

LOGGE PÅ IGJEN: På sengeposten, etter hypertermi og cellegift. - Selv på mitt aller dårligste, når jeg ikke orket å snakke med noen, var jeg bare nødt til å høre musikk, lese om supplerende kreftbehandling og sånt. Her prøver jeg å stenge ute alt bråket på avdelingen.
HYPERTERMI: - Haukeland sykehus er det eneste i Norden som benytter hypertermi som en supplerende behandling for kreftsyke. Hensikten er å forsterke effekten av stråleterapi og cellegift. - Her er Christian veldig konsentrert om å føre inn termostater rundt kreftsvulsten og sette i gang varmebølgene. Når det er gjort, går de ut av rommet for å overvåke varmen i kroppen og blodtrykket. Jeg har hele tiden øyekontakt med både ham og Ellinor under hypertermibehandlingen.

De profesjonelle

— For alle rundt meg måtte jeg være rolig og skjerpet. De var hjelpeløse og kunne ikke gjøre noe. Men på Haukeland tillot jeg meg å være svak og engstelig. Jeg gråt og ble veldig nerdete, ville vite alt. Jeg tenkte jeg kunne plassere den biten hos folk som var profesjonelle. Da fikk jeg det ut. Det fikk jeg lov til.

Aicha ville ikke sove på Haukeland.

— Vi var fire på rommet, og jeg fikk ikke nok privatliv. Det var så krevende med all sykdommen, så mye ynking, så mange som var lei seg. Jeg sov bare én natt på Haukeland, og da gråt jeg veldig dagen etter. Folk sa «Du er så sterk», «Er jeg sterk?», tenkte jeg. Jeg følte meg ikke sterk i det hele tatt. Man omtaler sykdom på «liv og død», men det handlet veldig mye mer om livet. Å komme nærmere livet. Egentlig har jeg aldri vært nærmere livet enn jeg er nå. Det eneste jeg klarte å tenke da jeg ble syk, var at jeg bare ville leve så normalt som mulig.

En overlever

Aicha Bouhlou er en overlever. Det har hun vært, siden hun var 16 år i Tyskland og rømte fra sin marokkanske familie, fordi hun skulle giftes bort. Hun satte seg på morgentoget til Italia og dro videre i eget liv. Helt alene. Nå er hun 48. Og er ikke lenger alene.

LITEN AICHA: - Da jeg kom til Haukeland første dag, begynte knærne å skjelve. Jeg hadde bare lyst til å snu. Men Anne Turid Bjørnevik (lege, til h.) hadde ro, god tid og forklarte alt på en utrolig fin måte. Jeg spurte henne om jeg kunne bli frisk. Hun svarte "Det er det vi har tenkt å gjøre her". - Jeg ser kanskje liten og skremt ut, men disse tre klarte å forklare meg hva som skulle skje. Christians Ekanger (lege, til v.) sans for humor gjorde behandling og innføring av termostater i kroppens hulrom mindre skremmende. De gode smilene, omsorgen og hånden fra kreftsykepleierne som Hedda Christensen (stående) var god å ha.

En hær av gode venner, ektemann, døtre og familien i Tyskland, som hun for lengst er gjenforent med – alle har hjulpet der de kunne.

— Jeg var ikke klar over at jeg hadde en sånn mengde mennesker som bare ville komme og ordne. Jeg hadde noen her konstant. Det var veldig ok. Samtidig er det krevende å forholde seg til mange. Du må bli kjent med alle på nytt, og gå gjennom de samme tårene om igjen, og det er veldig utmattende. Da er det veldig greit å kunne velge seg to-tre. Noen som har vært der, som vet når de må holde seg unna og når de bare må sitte der.

Mange blomster

Fotografier. Skulpturer. Det vakre, over alt, i den fredelige, lune leiligheten i Allégaten. Dette året har den også vært fylt av blomster.

— Før tenkte jeg «er det ikke litt feil å sende blomster når noen er dødssyk»? Nei. Det er jo helt vidunderlig! Man må ikke være redd for å sende en hilsen til noen som er syk. Send blomster, send brev. Jeg tok hver melding til meg som en liten bønn. Jeg tok dem frem og leste dem etter behandlingene. De var livgivende, rørende og helt avgjørende. Jeg visste det ikke før, at det betydde så mye.

Hun klarte ikke svare på alle meldingene. Men da hun begynte å få litt krefter igjen, la hun ut bilder på Facebook. Blomstrende kirsebærtrær på den første spaserturen, og i sommer: «Life is absolutely fabulous».

— Haukeland sykehus får mye pepper. Men jeg er så takknemlig for at det var Haukeland som hjalp meg. Det føltes som om de var håndplukket til meg. De har gitt meg den fremste behandlingen i Norden. De var så resultatorientert og spesialisert; først og fremst opptatt av å få vekk den svulsten. Jeg var så glad for at de var så nerdete. De var spesialiserte i å holde meg i livet. Så får andre spesialister ta seg av skadene som kroppen min har fått etter behandlingen.

Et halvt år er gått siden Aicha fikk beskjeden om at svulsten er borte. Nå prøver hun å akseptere at hun ennå ikke føler at hun er tilbake til sitt vanlige tempo.

En overlever

— Jeg møter folk på gaten som sier «Du ser fantastisk ut!» og "Nå er du frisk!». Da spør jeg meg selv: «Er jeg frisk?». Svaret er at «Nei, ikke slik jeg ventet». Jeg er en kreftoverlever. Det går så langsomt. Jeg blir så fort sliten, både fysisk og psykisk. Samtidig er det deilig å kunne si at jeg aldri har vært så til freds i livet mitt. Og det er så fantastisk å oppleve at man er elsket! Det er ikke sånn at jeg ikke har følt meg elsket før; jeg vet at barna mine er glade i meg, Odd er glad i meg, og jeg har gode venninner, men dette var en helt annen opplevelse av kjærlighet. Odd og jeg har aldri vært så nære hverandre som nå. Jeg ville ikke vært det foruten.

VÅR I OKTOBER. Aicha kan nyte solen på terrassen hjemme.

— Alle disse livredderne, de er så viktige for meg. Men jeg vil gjerne at de som jobber på Kreftpoliklinikken forstår at de har betydd mye for meg. Det var rart å skilles fra dem i mai. De var blitt en trygg del av livet mitt. De var egentlig de eneste som visste hvordan jeg hadde det.