• Langvarig engasjement
  • Kaos
  • Små usikter til rask løsning
  • Behov for samordning
  • FN må få sterkere rolle
  • Mer penger fra NorgeDet internasjonale engasjementet i krigsherjede Afghanistan er på sammenbruddets rand. Eller like i nærheten.

Bekymringsrapportene fra internasjonale tenketanker er mange. Og de kommer stadig tettere.

NATO, som har fått i oppdrag fra FN å sørge for sikkerhet og stabilitet i landet, knaker i sammenføyningene. Forsvarsministermøtet i Vilnius denne uken var også startskuddet for en omfattende diskusjonsrunde i Alliansen som skal munne ut i et vedtak på toppmøtet i Bucuresti i april om byrdefordeling og hvordan NATO kan løse sitt oppdrag bedre, også på sivil side.

I Norge har vi erfart at det norske militære nærværet i Afghanistan er blitt en ikke ubetydelig innenrikspolitisk sak, der samarbeidet i den rød-grønne regjeringen settes på alvorlig prøve.

I mellomtiden lider det afghanske folk.

Ingen lettvinte løsninger Nesten syv år etter at USA satte i gang operasjon «Enduring Freedom» med mål å slette alle al Qaida-baser med jorden, har det ikke lyktes å nå dette målet. Taliban er langt fra uskadeliggjort, men er snarere godt i gang, bl. a. ved hjelp av narkotikapenger, å kjøpe seg øket oppslutning og kontrollerer i dag så store deler av landet at den vil ha et solid grunnlag for å sette i gang en borgerkrig i det øyeblikket NATO-styrken går i oppløsning. Slik situasjonen er i dag, med en tiltakende krigstretthet hos de troppebidragsytende land, kan en slik realitet være nærere enn man frykter.

Direktøren i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Jan Egeland, tegnet et dystert bilde av fremtidsutsiktene i sin innledning på et møte i FN-Forum, et kontaktorgan mellom Utenriksdepartementet og «interesserte parter» tidligere denne uken.

Han sa rett ut at dersom det internasjonale samfunnet ikke tar seg selv i nakken og tar Afghanistan på alvor, så går Afghanistan en dyster fremtid i møte. Og det vil få ringvirkninger både regionalt og internasjonalt, for ikke å snakke om de lidelser som påføres det afghanske folk.

Som observatør, ikke lenger statssekretær i Utenriksdepartementet eller tidligere internasjonalt fyrtårn som tidligere visegeneralsekretær i FN, var Egeland, knusende i sin dom over den internasjonale innsatsen i Afghanistan: Den har vært sørgelig ineffektiv.

Pakket ut av den diplomatiske språkbruken: Den har vært mislykket.

Egelands resept for å løse dette, er like enkel som den er vanskelig:

FN må igjen settes i stand til å fungere i Afghanistan, få et overordnet koordinerende ansvar. Flere muslimske land må med, både med troppebidrag og på sivil side. Og det må i større grad legges vekt på forsoning og statsbygging.

Krigsorganisasjon Egeland har selvsagt rett.

Det eneste verktøyet verdenssamfunnet har til slike formål er nettopp FN. Og Egeland kunne ramse opp en rekke eksempler på vellykkede FN-operasjoner – rett nok i mindre målestokk – i Kongo, i Sierra Leone, i Rwanda, der samordningen mellom sivil og militær innsats har vært det sentrale.

Han har rett når han trekker frem NATO som en krigsorganisasjon. Og når han påpeker at det mandatet NATO har fått fra FN er for kortsiktig, og ikke dekkende nok til å møte krav det internasjonale samfunnet stiller til utviklingen i Afghanistan.

Dette vil han ha rettet på, men er samtidig klar på at den afghanske regjeringen i økende grad må få ansvar for sin egen fremtid.

Vanskelig Utenriksminister Jonas Gahr Støre varslet i Stortinget denne uken en forsterket innsats av den politiske delen av norsk innsats i Afghanistan. Regjeringen ser det som avgjørende at den afghanske staten gis muligheter til selv å levere tjenester til innbyggerne. Derfor må det bygges opp afghanske institusjoner på alle nivåer, fra hovedstaden til de mest lokale nivåer.

Samtidig varslet han at den norske innsatsen til sivile formål i inneværende år skal økes til 750 millioner kroner, en økning på ca. femti prosent i forhold til 2007. Det skal fortsatt satses sterkt i Faryabprovinsen der Norge leder et stabiliseringslag og der norske penger bl. a. går til utbygging av skoler. Innen årets utgang har Norge forpliktet seg til å bygge 82 skoler, dette programmet er nå halvveis. Men Norge kommer til å være med på skolebygging inntil alle de 220 skolene det er behov for i denne provinsen står ferdige.

I tillegg vil Norge bidra til at en større del av den norske bistanden går via det afghanske statsapparatet.

Bedre koordinering Støre tok også til orde for en bedre koordinering av den internasjonale innsatsen og opplyste det pågår arbeid for å finne muligheter for nordisk samarbeid. Forslag om dette kan komme i løpet av kort tid.

I redegjørelsen til Stortinget la Støre vekt på å nyansere bildet av Afghanistan som et land i oppløsning.

Likevel er det ikke til å komme bort fra at eldre statsledere ser med bekymring på utviklingen.

Så sent som onsdag la International Crisis Group, der bl.a. tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg er med, frem en fersk rapport der det sees med stor bekymring på den videre utviklingen i landet. Den sier rett ut at dersom ting ikke skjer raskt, og da tenkes det på bedre koordinering av hjelpearbeidet, kan Afghanistan raskt befinne seg på randen av en ny borgerkrig, være på vei til å bli verdens hovedleverandør av narkotika og bli en slags pasjtunstat i sør der lovløsheten hersker.