En sein lørdagskveld er det ikke fritt for at Station Inn både ser og høres ut til å være slitt rett ut fra filmen «Piknik med døden». Den gjennomsnittlige gjest ser ut til å akkurat ha hoppet av John Deere-traktoren ute i maisåkeren, og stukket av gårde på konsert.

Ungene løper leende rundt på det slitte tregolvet med Nintendo GameBoy i nevene og kunne ikke brydd seg mindre om musikken, mens besteforeldre knapt klarer å skvulpe seg frem til baren, for å kjøpe øl i engangsglass. Men på Station Inn skal de. Ikke uten grunn, skal det vise seg.

Brydd legende

For snart tasser den aldrende bluegrasslegenden J. D. Crowe og bandet The New South opp på scenen. For utrente ører er det ikke godt å få med seg akkurat hva som er så «new» med bandet. Og at J.D. regnes som litt av en rebell sier kanskje mest om hvor lite som skal til for å være revolusjonerende der i gården.

Men for noen musikere!

For noen vokalister!

Og for noen harmonier!

Med klaskebass, fele, banjo og mandolin skaper bandet et forrykende liv i salen, bestemødre i snekkerbukse vugger i tilnærmet takt med musikken. Når J. D. med jevne mellomrom dukker opp foran mikrofonen og peprer løs med banjoen, er det sånn hoing og skriking fra publikum at bluegrasslegenden blir helt brydd, stakkar.

Og det musikalske nivået?

Ganske enkelt forbløffende.

Celebert publikum

Det er ikke bare på scenen du finner dampende dyktige musikere. Så vidt opplyst av neonreklamer for ikke altfor velsmakende amerikansk øl, sitter felespilleren Alison Krauss på en krakk med baby på armen. Bak i baren? Selveste Jerry Douglas, verdens antakelig dyktige dobrospiller. Særlig snakkesalig er dobroens Jimi Hendrix strengt tatt ikke.

— Men kom bort på The Grand Ole Opry på onsdag. Det er et godt tips, sier mannen med over 1000 plater på samvittigheten. Vi takker for tipset og går på dass i stedet. Over pissoaren på herretoalettet henger reklame for to lokale advokater. Begge har spesialisert seg på fyllekjøring.

Countrygubbenes hall

Hovedstaden i Tennessee har rikelig med tilbud for den musikkinteresserte turist. En av de tingene som egentlig er litt treige, men som man liksom likevel må ha med seg, er Country Music Hall Of Fame. Som er en noe statisk hyllest av countrystjerner, 854 gullplater og en ikke alt for saftig samling memorabilia og tvilsomme sceneantrekk (Gram Parsons marihuanapyntede dress, for eksempel).

Men museet har sine sider. Som Webb Pierce sin «kårni» 1962 Pontiac Bonneville, dekorert ute og inne med over 1000 sølvdollarmynter, hestesko som gasspedal og et interiør trukket om for å likne en hestesal. Og for å være helt sikker, er bilen også prydet med over et dusin revolvere og geværer.

Yeeeehaaah!

Nå var ikke Pierce den eneste i bransjen med fete sjekker og eksentrisk smak i biler. Her finner du også Elvis sin «gold plated» 1960-modell Cadillac. Ekstrautstyr er dørhåndtak, speil osv. i 24 karat gull. Billakken er laget av en blanding av diamantstøv og fiskeskjell (!). Hver sin smak.

Country Music Hall Of Fame er også den beste bekreftelse på at countrymusikken har sine uskrevne regler. Bare en eneste svart mann, Charlie Pride, har fått plass i det gode, hvite selskap som musikkstilens gråtkvalte toner representerer.

Død av sult

«Will write for food», sier den håndskrevne pappbiten som gatemusikeren holder i hånden. Men det er for sent. Trubaduren er død, bare skjelettet er igjen av ham.

— Konkurransen er mye verre nå enn før. Skjønt, det sa jo gamlingene da jeg kom til byen også, smiler musikeren Kevin Welch.

Det er han som har skjelett-tegningen hengende hjemme på stueveggen.

— Den gang satt låtskriverne på Tootsie's, tok speed og satt oppe i dagevis for å skrive låter, helt til konene forlot dem. Men da hadde de jo noe å skrive countrysanger om, sier Welch.

Han har bodd i Nashville i 25 år, og stortrives i det han kaller et kreativt og inspirerende miljø.

— Selv om konkurransen er enorm, vil folk deg vel. Det er så vanskelig å leve av låtskriving at folk bare er glad hvis du får napp, sier Kevin Welch.

Så er han da også en av dem som ikke har dødd av sult, blant annet ved at Garth Brooks har spilt inn en av låtene hans. Noe som er en bragd i seg selv. Garth Brooks hører igjennom 5000 låter før han bestemmer seg for hvilke 10 han vil ha med på neste plate.

Yngre og yngre?

Noen dager senere følger vi dobrogudfar Douglas' råd om å stille opp på countrymusikkens høyborg. Og noen ganger er man bare heldig: Showet på The Opry viser seg å være et tv-opptak med et sinnssykt oppbud famøse stjerner, deriblant Alison Krauss + Union Station, Ralph Stanley, Ricky Skaggs og drøssevis andre.

Showet, som kommer i kjølvannet av suksessfilmen «O Brother Where Art Thou», skal sendes på amerikansk tv senere i sommer. Countrystjernen Vince Gill er konferansier med løs snipp, og sleivspark og kommentarer spruter ut mellom opptakene. Som når han skal introdusere The Peasall Sister, tre søstre i alderen 10 til 15 år.

Disse jentene har allerede solgt 6 millioner album. Antakelig er det foreldrene som får ukepenger der i gården, sier Gill.

4400 publikummere humrer. - Men alvorlig: De blir bare yngre og yngre. Datteren min er to år og har platekontrakt allerede, fniser Vince Gill.

Og lirer av seg en låt, han også.

There's a tear in my beer

Merkelig nok kan man takke et forsikringsselskap for at Nashville i dag er countrymusikkens navle. I 1925 rigget National Life and Accident Insurance opp en 1000-watts sender og startet radiokanalen WSM - «We Shield Millions» - for å selge forsikringer ved hjelp av hillbillymusikk.

Snart åtti år senere er The Grand Ole Opry verdens lengstlevende direktesendte musikkprogram, som du hver fredag og lørdag kan høre på AM-båndet.

Opprinnelig holdt The Opry til på Ryman Auditorium midt i sentrum av Nashville, hvor musikerne mellom sine opptredener løp ut bakdøren, gjennom et smug og rett inn på skjenkebulen Robert's, hvor de satt og drakk helt til neste gang de skulle på scenen.

Men ekspansjonslysten tok overhånd. Etter at Grand Ole Opry flyttet ut av sentrum, var det opprinnelige Ryman klar for forfall og dalende interesse. Men Emmylou Harris tok ansvar. I løpet av tre kvelder spilte hun inn liveplaten «At The Ryman» og satte søkelyset på bygningen, har elvebåtkaptein Rymans gamle perle blitt restaurert og er igjen en attraksjon.

Likevel føles «stripen» på Broadway som litt av turistfelle, med T-skjortebutikker og asiatiske (!) musikere som spiller køntricoverlåter på oppfordring foran overforfriskete, middelaldrende irer. Det er ikke fritt for at man mistenker en del av de shabby individene som henger lutrygget over bardiskene en søndag kveld, for å være blant musikerne som ikke fikk Nashville-drømmen oppfylt.

Blåfugl, blåfugl

The Bluebird Cafe er verken stor, eller imponerende å se til. Men innen folký og countrymusikk er stedet nesten for Mekka å regne. Der enhver serveringsdame i Los Angeles egentlig er skuespiller, er alle som jobber på Bluebird Cafe låtskrivere på si.

— Og jeg heter altså Paul Jefferson, sier fyren på scenen; konserten går mot slutten og det gjelder å sikre seg mest mulig oppmerksomhet. Noen på Bluebird Cafe klapper.

— Thanks mom, sier Jefferson ironisk.

Ting har rett nok ikke vært det samme på Bluebird i det siste. Ikke etter at Mark Knopfler dukket innom og fikk oppleve en av Nashvilles best bevarte hemmeligheter: Mike Hendersons faste mandagskonserter på Bluebird.

Dire Straits-sjefen ble så rått imponert at han siden har omtalt Hendersen som «min personlige gitargud». Henderson ble sporenstreks invitert med på turné med Dire Straits-sjefen, og dermed raknet Hendersons årelange mandagsherredømme. Men når Hendersen først dukker opp på mandagskveldene, gjelder det å være der. Og ikke bare fordi det kun er disse kveldene det er lov å banne og røyke på Bluebird Cafe.

Shhhh!

Nå skal det ikke mye fantasti til for å skjønne hvorfor kneipens motto er «Shhh!!!». Når lysene dempes er det fullstendig stille rundt bordene. Bare en diger, slaurete fyr lister seg rundt i halvmørket og vil ha syv dollar i inngangspenger.

— Under konsertene kan du stadig se publikum sitte og notere tekstlinjer og ideer på serviettene, forteller den norske artisten Claudia Scott. Hun har bodd i Nashville i tre år, og treffer stadig en skaut-og-joggebuksekledt Emmylou Harris på videobutikken. Under de skarpe scenelysene underholder Jefferson med sine femten minutters berømmelse: den gang han varmet opp for countrystjernen Trisha Yearwood.

— Hun kysset meg til og med på munnen til avskjed. Bare at det den gang ikke smakte Garth Brooks av henne...

<b>BLUEBIRD CAFE:</b> - Et godt gratis tips: Hvis du har skrevet en låt til din kommende eksdame, så ikke ring og syng den til henne, sier Paul Jefferson på en av Nashvilles beste livescener: The Bluebird Cafe. <br/> FOTO: PAAL KVAMME
PAAL KVAMME