Dakars oss. Vi er så syke, så triste og leie og nedfor og uttafor og deprimerte at det ikke er til å holde ut. Hver 12. arbeidsdag her i landet er en sykedag. Og over ti prosent av den norske arbeidsføre befolkningen går på trygd.

Over ti prosent. Vi er sykest og uførest i hele Europa.

Og det på tross av at vi er lavest på arbeidsløshet på samme kontinent. Og blant de høyeste på netto inntekt, velferdsgoder, sjokolade og kaffe og aviser og erketradisjonell lørdagsunderholdning.

Dakars oss. Vi er visst en nasjon av sytere.

Akkameg

Én ting er sykefravær og arbeidsgiver-besvær og uførhet og sånt. Men når NHO-president Finn Bergesen selv går ut og klager over at alle syter, så gjør han samtidig seg selv til sjefssyter.

Det er sytets geniale natur, sutringens catch-22: Du kan ikke engang snakke om syt uten å virke sytete selv.

Og over hele landet reiser det seg en blåsur symfoni, en klagesang av misfornøyde og miserable, et pulserende surr av sure stemmer, som om det er selve hjertelyden til Mor Norge du hører.

Dette er vår rett, dette er vår lyst, og det er vår store trøst. Vi sutrer, altså er vi. Og har vi ikke noe å syte over, mister også livet sin mening.

Huffa meg

Vi bør snakke med en ekspert. Det er vanlig, det.

Nils Sortland er psykolog med arbeidslivet som spesialfelt. Han reiser ofte rundt for å prøve å helbrede småsyke bedriftskulturer.

— Vi må huske på at vi tilbringer halvparten av vår våkne tid på jobb, og hvis folk opplever at alt er vel og bra, så syter de ikke. Men dette henger sammen med begrepet kontroll, i hvilken grad vi kan påvirke våre jobbomgivelser selv. Og jo mindre kontroll vi har, jo flere negative sider ved jobben vil vi finne. Og folk som syter, velger å sette søkelyset på det de har minst kontroll over. Og da er det lett å legge skylden på arbeidsgiver eller regjeringen eller andre.

— Men er vi nordmenn spesielt disponert for syt?

— Vi har kanskje lett for å henge oss opp i detaljer i det store bildet. Jeg synes selv jeg merker det når jeg er ute på jobb. Jeg syns mange er svært flinke til å lage svære problemstillinger av bagateller. Det er ofte lettere, det, enn å se hva de kan gjøre selv for å forbedre ting. Vi har en del å hente der, for å si det sånn.

— Er det kulturelt eller økonomisk betinget?

— Begge deler, kanskje. Jeg tror at en nasjon som går så bra som vår, lett blir misnøyeorientert. Vi er vant til at ting går strålende, dermed henger vi oss opp i småting som ikke fungerer.

Åneiognei

Syt er over alt. Syt er undervurdert. Syt er vekstnæring, syt er faktisk grunnlag for liv, lyst og stor inntjening. (Og ikke minst politiske karrierer. Det skal vi komme litt tilbake til ...)

For her sitter vi i avisen, et hus som har tuftet sin suksess på å formidle alt som er skeivt, skakt og forferdelig galt i verden. Massemediene er våre fremste organ for formidling av syt og sutring i alle slags former og farger. Hver dag med nye terapeutiske trompetstøt av klagesang: Holmgang, Forbrukerinspektørene, TV 2 hjelper deg, Dagsrevyen, ... eh... ForSyte-sagaen.

BT hadde 57 millioner i overskudd i fjor. TV 2 hadde 200 millioner i pluss.

Og er det noe alle som jobber i en redaksjon vet, så er det hvor vanskelig det er å grave frem «en skikkelig gladsak», som redaktørene våre sier.

Misnøye er mye lettere. Den kommer flytende av seg selv.

Og nordmenn er fremdeles det mest avislesende folk i verden, ved siden av finnene. Og de er ikke akkurat beryktet for å være så muntre, de heller.

Åhuffoghuff

Syt er kanskje velstandens største paradoks. Begrepet «tidsklemme» er blitt sutrekulturens mest trendy mantra. Vi har fått det så bra her i Norge at vi ikke har tid til å ... ha det bra.

Men kanskje ligger det noe akkurat her. De fleste private norske arbeidsplasser er etter hvert eid av konserner og blåruss som svært få ansatte kan identifisere seg med. Og mediene (igjen) flyter over med rapporter om absurde lederlønninger, fallskjermer, flytting av arbeidsplasser og gigantiske utbyttefester.

— Hva sier du, herr psykolog? Det er vel ikke rart at folk syter litt? Hvorfor skal folk være lojale mot sånt lederskap?

— Dette er helt klart et ledelsesproblem. Og et spill med penger og arbeidsplasser der folk ikke får kjennskap til beslutningsprosessene, vil helt klart føre til misnøye og syting. Men dette er et systemproblem, det er en konsekvens av globaliseringen og den kapitalistiske utviklingen ledere ikke takler så bra. Så ofte blir prosesser som skal forbedre ting tolket som forsøk på å ta rotta på hverandre. Og det er jo ikke bra, sier Nils Sortland.

— Her kan ikke NHO-presidenten fri seg fra ansvar. Han skyter på en måte spurv med kanoner ved bare å skylde på at vi sutrer for mye.

Æsjoghuffogakk

Eller er det kanskje noen som lurer oss til å tro at ting er mye verre enn de er? Vi har jo alltid politikken. Du vinner ikke et stortingsvalg på å si at alt er helt strålende. Selv om Kåre Willoch prøvde seg («nu går alt så meget bedre,» sa han, like før Norge gikk konkurs ...).

Og der er John Alvheim på tråden. Det er lenge siden Fremskrittspartiets helsepolitiske talsmann smilte på tv-skjermen. Han gjør det heller ikke nå.

— Jeg synes det var en ufyselig uttalelse, sier Alvheim om Bergesens syte-påstand.

— Han burde være særdeles forsiktig med å klistre slike merkelapper på folk. Ikke minst når du ser hvordan Bergesen og de folka steller seg med fallskjermer og etterlønninger og sånt.

— Men trenger vi syte så mye i et så rikt land?

— Jo da, vi er rike, du og jeg har det bra. Men det er mange som ikke har det bra!

— Er ikke du som politiker med på å overdrive sutringen, da?

— Jeg er ikke enig. Vi trenger ikke snakke om alt det som er bra, det som ikke er noe problem, behøver vi ikke gjøre noe med. Det er min jobb å påpeke mangler. Og jeg synes ikke vi syter i det hele tatt!

Åakkahuffanei

Den alltid ubegripelig positive reklameguruen og forfatteren Ingebrigt Steen Jensen har sagt en del om syt og anti-syt. Og suksessen til den øredøvende positive boken «Ona Fyr» må vel betegnes som uvanlig i et heller surmulende litterært Norge.

«Det spesielle med sutring er at det er så smittsomt. Negativitet har en enestående evne til å gripe om seg. Derfor må alle vi som ikke egentlig har ordet, men som likevel tar ordet i det offentlige rom, passe på hva vi bruker det til,» skriver han i artikkelen med den treffende tittelen «Jeg sutrer, altså er jeg ... fra Norge».

Steen Jensen mener vi bør klare oss uten både John Alvheim-er og Siv Jensen-er, bøndenes talsmenn og Rikets Tilstand. Og han lover heretter bare å fokusere på alt som er bra.

«Jeg skal vaske alle sutrekopper rene! Bløtlegge alt som har mørke flekker av negativt fett og henge det ut i sola, skinnende hvitt og rent av hjertet!» skriver han.

Gledesdreperen.

Neihuffakkaæsj

Til slutt noen aktuelle begreper og fraser, til fri bruk i egenmeldinger og klageskrift. Les og lær:

«Litt uttafor i dag.»

«Litt sliten nå.»

«Tiltagende halsonde.»

«Bare drit på fjernsyn, og det gjør meg så deprimert.»

«Fikk en plutselig trang til å hjelpe gatebarn i slummen på Lanzarote. Avspaserer en uke.»

«Eierne tok hele bedriftens overskudd i utbytte, og så klager du over at jeg skriver fire timer overtid?»

«Tar du sytingen fra gjennomsnittsnordmannen, tar du samtidig livsgleden fra ham. Syter hjemme i dag.»

Illustrasjon: MARVIN HALLERAKER