Franka Peterson sitter i dagligstuen i fjerde etasje ved Johannes Menighets Aldershjem og spiller kort når vi kommer. Hun skjønner ikke helt hvorfor en journalist og en fotograf fra Bergens Tidende står ute i gangen og venter.

Besøket fra Amerika er nemlig en godt bevart hemmelighet. Alt hun har fått vite er at hun kan vente seg besøk før middag klokken halv to.

Minuttene går, kusinene er litt forsinket. Så tar nysgjerrigheten overhånd, Franka må ut i gangen for å snakke med oss. Hun setter seg i en sofa, ser på oss og spør:

— Er det meg dere skal snakke med? Hva er det som skal skje? Hvem er det som kommer?

Uatskillelige bestevenner

Vi setter oss ned i sofakroken til henne. Sier hun må vente til besøket kommer, det skal være en overraskelse. Men er det så at hun har bodd over halve livet i Amerika?

— Ja visst! Jeg er født 13. februar 1906, og het Franka Christiansen før jeg giftet meg. I oppveksten hadde jeg en bestevenninne. Lillemor, het hun. Vi var uatskillelige, så da faren hennes ý som var sjøkaptein «på Amerika» - hentet familien over til New York, så gråt Lillemor hele veien over. Hun ville slett ikke reise fra meg.

Derfor skrev Lillemors mor til min mor og ba meg komme på besøk. Det gjorde jeg - og ble værende i over seksti år! forteller den spreke 96-åringen. I New York arbeidet hun som nanny (barnepike). Og i New York fant hun den store kjærligheten, i form av svenske Gustav Peterson. Etter 30 års barnløst, men lykkelig ekteskap døde «Gus» i 1977. Franka stod tilbake i New York, uten egen familie.

Flybillett i banken

Noe av det første Franka gjorde etter at hun ble enke, var å gå i banken for å sjekke finansene. Der ventet en overraskelse. Gus hadde nemlig, like før han døde, fått brev fra sin svigerinne (Frankas søster) i Norge. Svigermoren, som var svært syk, ville så gjerne se veslejenten sin igjen før hun døde.

Derfor hadde Gus kjøpt returbillett til Franka, som lå og ventet på henne i bankboksen ...

— Jeg rakk akkurat å komme tilbake til Bergen før min mor døde. To timer var alt vi fikk sammen før hun trakk sitt siste sukk! forteller Franka og rister på hodet over livets luner.

Brått stanser hun beretningen, myser over skulderen vår i retning trappen ved enden av korridoren. Tre sommerkledde damer kommer gående mot oss, den ene med en svær blomsterbukett i armene.

Tre kusiner

Ella-Mae Capaccio (71) og Else Olsen (68), begge fra New York, og Karen-Elise Nærø (67) fra Bergen er kusiner. Tilknytningen til Franka Peterson har de gjennom Frankas nå avdøde bestevenninne Lillemor (hun som gråt da hun måtte reise ifra Franka til Amerika). Lillemor var mor til Ella-Mae, og Else og Karen-Elise er døtre til henholdsvis Arne og Kristian, Lillemors to brødre. De to amerikanerinnene er altså oppvokst med Franka. Spesielt Ella-Mae.

— Åååh, auntie Franka! Du har ikke forandret deg i det hele tatt, sier Ella-Mae og slår armene begeistret om filletanten.

Franka ser et øyeblikk uforstående på de tre damene. Men det varer ikke mange sekundene før hun gjenkjennende bryter ut:

— Å nei og nei, så koselig! Er det virkelig dere! Og så stor som du er blitt, sier hun til 68 år gamle Else.

Det er tross alt over 30 år siden sist de så hverandre .

Bilder og lommetørkle

Blomstene overrekkes. En pleier kommer med kaffe, fløte og sukkerbiter til oss. En bunke fotografier trylles opp av Ella-Maes og Elses vesker. Mimrestunden kan begynne.

— This is my brother Andrew and his wife Ellen. That is Cynthia. And here is Hildegard and her son. He is ... sånn ehhh ... pilot, you know, sier Ella-Mae og vifter med armene. - Flyger, heter det. Yes! And here er Kirstens new baby. Er hun ikke beautiful, spør hun og peker og forklarer.

96-åringen ser ivrig på bildene. Studerer hvert enkelt nøye. Memorerer.

— Er det Frankie? Han har jammen lagt på seg, sier hun og ser spøkefullt på damene. Tydeligvis ingenting i veien med hukommelsen til den vakre damen på 96.

Ella-Mae må opp med lommetørkleet et øyeblikk. Gjensynet gjør inntrykk. Gledestårer triller og må tørkes bort.

Minner, minner, minner ...

Det er tydelig at Franka setter pris på besøket. Minnene strømmer på. Hun forteller:

— Som liten lærte jeg å spille piano. Det var spesielt én sang som jeg likte godt å spille. «Jag er inne når gumman min er ute» spilte jeg om og om igjen. Blant annet på overfarten til Amerika. Spilte den i tre stive timer der, ja, minnes hun.

Ella-Mae og Else sitter i sofaen, en på hver side av filletante Franka.

— Husker du da du og Gus bodde i Rockaway Beach i Queens? Dere hadde så flott utsikt. Oh yes, we satt mange ganger på verandaen og enjoyed den flotte view'en mot Atlanterhavet, mimrer Ella-Mae og gir Franka en god klem. Hun får en like god tilbake.

Pleieren kommer tilbake og tar blomstene med seg.

De trenger vann.

— Du må ikke ta de ned på rommet mitt, der er det så liten plass. Nei, jeg vil ha dem her oppe ý midt på bordet, sier Franka og smiler bredt. Og får det som hun vil.

Tiden flyr i godt selskap

Før vi vet ordet av det er halvannen time gått. De fleste husker du-historiene er fortalt. Alle bildene er sett. Det er tid for middag på aldershjemmet.

Vi reiser oss og skal ta farvel. Franka også. Den vesle damen tar et par dansetrinn i pur glede.

Dette har tydelig vært et kjekt besøk. Det er ikke lett for de to amerikadamene. Kanskje de aldri får se filletante Franka igjen? De stålsetter seg og klemmer henne hjertelig.

— Oh yes, we'll be back for your hundreårsdag!

That's a promise! lover Else og klapper Franka på kinnet.

Vi tar den vesle damen i hånden. Får et fast håndtrykk tilbake. Og jammensanten får vi ikke en nett liten neiing med på kjøpet. Det gode humøret er sannelig i beholdt.

Filletanke Franka. Vi gleder oss til gjensynet om fire år!