Lokalt

Å tilgi - ikke akkurat enkelt i dag

Automatgeværet Kalasjnikov får skylden for å drepe nesten 250.000 mennesker hvert år. Spillet Flappy Bird dreper minst 250.000 timer i døgnet. Opphavsmennene angrer på oppfinnelsene. Men kan vi tilgi?

Lille julaften 2013. Mikhail Kalasjnikov, mannen som skapte et av verdens største masseødeleggelsesvåpen, dør 94 år gammel. Mer enn 100 millioner eksemplarer skal ha blitt produsert og sendt ut i verden siden han fant opp det berømte automatgeværet, AK-47. Måneder før sier Kalasjnikov at han angrer. Det kommer frem i et brev til lederen av den russisk-ortodokse kirke som en lokal prest hjalp ham med å skrive, og som avisen Izvestia offentliggjorde i januar:

«Smerten i min sjel er ikke til å bære. Jeg stiller meg selv spørsmål jeg ikke kan svare på: Hvis geværet mitt dreper mennesker, så betyr det at jeg, Mikhail Kalasjnikov, sønn av en bonde og en ortodoks kristen, er ansvarlig for andre menneskers død. Jo lenger jeg lever, jo mer borer spørsmålet seg inn i hjernen min, og jo mer undrer jeg meg over at Gud tillater djevelske egenskaper som misunnelse, grådighet og aggressivitet.»

8. februar 2014. Mannen bak mobilspillet Flappy Bird, 29 år gamle Nguyen Ha Dong, beklager overfor fansen og varsler at han trekker spillet tilbake om 22 timer. «Jeg makter det ikke lenger», skriver han på Twitter.

Han angrer på at han har skapt et spill som er så «vanedannende» at det ble et «problem» for mange, og han sier pent unnskyld. Da er Flappy Bird lastet ned 100 millioner ganger, og Dong har tjent rundt 50.000 dollar — rundt 300.000 kroner - om dagen på spillet.

Men nå vil han ha sitt enkle liv tilbake, som han sier.

Unngå søksmål?

Kalasjnikovs brev er tydeligvis skrevet av en gammel mann som på dødsleiet ser konsekvensene av hva han har gjort. Geværene har drept rundt 15 millioner mennesker, og det krever ikke mye fantasi for å forestille seg en døende Kalasjnikov som ser ofrene linet opp i livet etter døden. Er det rart han føler sjelerystende anger og angst.

Flappy Bird-Nguyen Ha Dong har sagt at hans uraffinerte spill var inspirert av Mario Bros fra Nintendo, og at han skrudde det sammen i løpet av et par netter. Så når han stopper nå, er det ikke fordi han vil ha sitt «enkle liv« i Hanoi tilbake, men fordi han har tjent nok penger. Og fordi han vil unngå søksmål fra Nintendo, sier skeptikerne.

Så hva skal vi gjøre med den slags anger og unnskyldninger?

Det er ofte lett i en religiøs sammenheng. Her går anger og tilgivelse sammen, og hver tro har sine faste retningslinjer. Lederen av den russiske kirke skriver f.eks. i svarbrevet til Kalasjnikov at han ikke skal føle skyld, for våpenet hans ble bygget til «forsvar av fedrelandet ... ikke til terrorister i Saudi-Arabia», og kirken holder hånden over «de russiske soldatene som bruker geværet og geværets oppfinner», heter det.

Slutt på religiøse tider

Men vi lever ikke lenger i religiøse tider. Nettopp det er den største forskjellen mellom før og nå, ifølge filosofen Hannah Arendt. Derfor betyr ikke den russiske kirkes tilgivelse av Kalasjnikov nødvendigvis mer enn en pressemelding fra Statistisk sentralbyrå. Et kjapt søk på nettet viser da også livlige diskusjoner. Her er våpentilhengere som ser på den døende Kalasjnikov som en forræder, mens pasifister bruker ham på samme måte som antirøykerne bruker den lungesyke og angrende Marlboro-mannen.

Det er ingen tilgivelse i det offentlige rom, og det er et problem, sier den israelske sosiologiprofessoren og forfatteren Amitai Etzioni. Han snakker om sivil eller sekulær tilgivelse, en prosess som gjør at en offentlig synder kan komme ut på den andre siden og ikke alltid være kjent som det han var eller gjorde.

Kissinger og McNamara

To amerikanske statsmenn illustrerer dilemmaet: Robert McNamara og Henry Kissinger var to av hovedpersonene i amerikansk utenrikspolitikk i 1960- og 1970-årene. Men deres personlige historier kunne ikke vært mer forskjellige.

McNamara ble hentet inn som forsvarsminister i Lyndon B. Johnsons regjering. Han var hovedteknokraten bak den blodige strategien i Vietnam som førte til massemord og krigsforbrytelser. Det forhindret ikke et amerikansk nederlag.

Kissinger var sikkerhetsrådgiver og utenriksminister i Nixon-regjeringen, og hans følelseskalde realisme og politiske manøvre i kulissene forlenget og brutaliserte krigen. Til sammen har politikken til de to mennene ansvaret for krigens nakne tall: Mellom 1,1 og 1,5 millioner døde vietnamesere og 56.000 amerikanere.

Kissinger, som i fjor fylte 90 år, har ikke beklaget noe av dette. Tvert om har han gitt alle andre - fra mediene til fredsbevegelsen - skylden for at det gikk som det gikk.

- Førte offentligheten bak lyset

McNamara har imidlertid gitt uttrykk for anger både i sine erindringer og i dokumentarfilmen «The Fog of War». Det var krigen som ikke kunne vinnes, og amerikanerne skulle ikke ha forsøkt, sa han. I sine erindringer skrev han at han var «syk om hjertet over kynismen» som beslutningstakerne viste i forhold til «vår katastrofe i Vietnam». Han ville én gang for alle si sannheten, bøyde hodet og gjorde bot.

Det gjorde ham ikke akkurat populær. Mange krigsveteraner hatet ham, de mente han lot amerikanske soldater dø, vel vitende om at de døde forgjeves. Krigsmotstandere bebreidet ham for å si sannheten først mange år senere, i trygghet for etterdønningene etter krigen.

«Den gang førte han offentligheten bak lyset, nå fører han seg selv bak lyset,» konstaterte historikeren og journalisten David Halberstam.

Redningen Canossa

Hvis Robert McNamara søkte offentlig tilgivelse eller oppreisning, fikk han det ikke. Tvert imot. Han døde mer kontroversiell enn han levde. Så det kan se ut som det nesten er umulig å angre, beklage og få tilgivelse i det moderne liv, som Amitai Etzioni skriver i boken «Repentance».

Da var det annerledes i 1072 da keiser Henrik den fjerde kledde seg i sekk og aske, krysset Alpene, sto i møkkavær og frøs i tre døgn foran pavens slott i norditalienske Canossa før han ble han lukket inn og fikk pavens tilgivelse. Paven mente at når han gjorde dette etter fem års strid, demonstrerte keiseren at han virkelig ville gjøre bot.

Moderne mennesker kan lære av Canossa-gangen, sier Etzioni. Og vi kan lære av buddhismen og østlige samfunn som Japan. De har et formalisert system for hvordan man bøyer hodet, sier unnskyld og kommer videre i livet uten at det man gjorde alltid skal hefte ved en.

Men det krever at man angrer, at man får en eller annen form for straff, og at man endrer livet sitt. Men det moderne samfunn har problemer med å tilgi.

widget-list